I BEGYNNELSEN VAR ORDET... OG ORDET BLE MENNESKE

Tekst

I begynnelsen var Ordet. Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud. 2 Han var i begynnelsen hos Gud. 3 Alt er blitt til ved ham; uten ham er ikke noe blitt til av alt som er til. 4 I ham var liv, og livet var menneskenes lys. 5 Og lyset skinner i mørket, men mørket tok ikke imot det.
6 En mann stod fram, utsendt av Gud. Johannes var hans navn. 7 Han kom for å vitne; han skulle vitne om lyset, så alle skulle komme til tro ved ham. 8 Det var ikke han som var lyset, men han skulle vitne om lyset.
9 Det sanne lys, som lyser for hvert menneske, kom nå til verden. 10 Han var i verden, og verden er blitt til ved ham, men verden kjente ham ikke. 11 Han kom til sitt eget, men hans egne tok ikke imot ham. 12 Alle som tok imot ham, dem gav han rett til å bli Guds barn - de som tror på hans navn. 13 De er ikke født av kjøtt og blod, ikke ved menneskers vilje og ikke ved manns vilje, men av Gud.
14 Og Ordet ble menneske og tok bolig iblant oss, og vi så hans herlighet, den herlighet som den enbårne Sønn har fra sin Far, full av nåde og sannhet. 15 Johannes vitner om ham og roper ut: "Det var om ham jeg sa: Han som kommer etter meg, er kommet foran meg, for han var til før meg."
16 Av hans fylde har vi alle fått, nåde over nåde. 17 For loven ble gitt ved Moses, nåden og sannheten kom ved Jesus Kristus. 18 Ingen har noen gang sett Gud, men den enbårne, som er Gud, og som er i Faderens favn, han har vist oss hvem han er.

[Toppen av siden] [Til teksten]

Innledende kommentar

Johannesevangeliet er blitt kalt perlen blant de nytestamentlige skrifter. To av våre kirkefedre, Krysostomus og Augustin, enes til og med om at det aller første avsnittet (som også kalles Prologen, 1,1-18) kan kalles perlen innefor Johannesevangeliet, og er av en slik karakter at det ikke ligger i menneskers makt å uttale slike ord. Når vi skal fordype oss i dette skriftet, stiller vi oss derfor inn i en lang rekke av bibellesere som med forventning og undring har gjort det samme før oss, og som med glede har gitt videre sitt vitnesbyrd om den rikdom de har fått se.
Forskjellene fra de tre første evangeliene er påfallende. Både språk, form og selve fortellingsrammen er annerledes. Samtidig behøver ingen være i tvil om at Johannesevangeliet forteller den samme historien, men Johannes tar oss med på nye dybder. Den gamle apostel har preget skriftet, som bærer hans navn, med en egen tilnærmingsmåte til hendelsene i Jesu liv. Her er mange uttrykk som Johannes bruker på en egen særpreget måte, f.eks. lys, liv, sannhet og Ordet m.fl. Formen er også spennende, ofte med lange formfullendte og reflekterende avsnitt. På en forenklet måte kan vi si at Johannes ikke bare forteller oss Jesushistorien, men han gir i større grad enn de tre andre evangelistene uttrykk for ønsket om å gi en fremstilling av både historien og hva historien betyr:
"Jesus gjorde også mange andre tegn for disiplenes øyne, som det ikke er skrevet om i denne boken. Men disse er skrevet ned for at dere skal tro at Jesus er Messias, Guds Sønn, og for at dere ved troen skal ha liv i hans navn." Joh 20,30-31

[Toppen av siden] [Til teksten]

Spørsmål til teksten

Spørsmål og svar ligger på en egen side. Du kommer direkte til denne siden ved å klikke på et spørsmål.

• (a) Kvifor blir Gud og son hans hovedsakleg omtala som personar - i likheit med heidenske "gudar"? Gud og hans son er då Ånd - om du vil: - åndelege personar. Jfr. Joh 4,24 og Rom 1,3-4.
  (b) Kan ikkje dette få innverknad på tydinga av omgrepet "Ordet" meir i retning "Guds reine fornuft i samklang med kjærleik og sanning"?

[Toppen av siden] [Til teksten]

Forklaring til ord og uttrykk

[I begynnelsen var Ordet]
[Ordet]
[I ham var liv, og livet var menneskenes lys]
[Han kom til sitt eget, men hans egne tok ikke imot ham. Alle som tok imot ham, dem gav han rett til å bli Guds barn — de som tror på hans navn]
[Ordet ble menneske]
[tok bolig iblant oss]
[vi så hans herlighet]
[den enbårne Sønn]
[nåde over nåde]
[men den enbårne, som er Gud, og som er i Faderens favn, han har vist oss hvem han er]

I begynnelsen var Ordet...Ordet var Gud

De første ordene i Johannesevangeliet lyder som et ekko av Bibelens aller første ord i skapelsesfortellingen i 1 Mosebok: "I begynnelsen skapte Gud himmelen og jorden...."
Det er med andre ord en klar henspilling på 1 Mosebok i åpningsordene i Johannesevangeliet.
Sammenligningen med 1 Mos 1 gir flere viktige perspektiver til forståelsen av Johannesevangeliet
(a) Når skapelsesfortellingen starter med "I begynnelsen" taler den om det første som skjedde i historien. Skapelsen er den selvfølgelige forutsetning for Guds åpenbaring i historien. Joh 1,1 tar oss imidlertid med bakenfor den begynnelsen som er perspektivet i 1 Mos. Allerede før skapelsen var Ordet hos Gud. Med andre ord: Ordet er ikke en skapning på linje med andre skapninger. Uttrykket slår fast det som vi kaller Jesu preeksistens, han var til før verden ble til, han er Gud fra evighet.
(b) At den språklige henspilling i Joh 1,1 er nettopp til skapelsen, gir også et annet perspektiv. Det som Johannes nå skal berette om er like fundamentalt som selve skapelsen. "I begynnelsen skapte Gud himmelen og jorden - I begynnelsen var Ordet... og Ordet ble menneske" Nå starter ny-skapelsen som skal nå sitt fullendte mål i den nye himmel og den nye jord. "Alt er blitt til ved ham; uten ham er ikke noe blitt til av alt som er til", leser vi i v.3. Det gjelder for den første skapelse, og det er like sant om den nye skapelse; den blir ikke til uten ham. Ordet er skaper-midler fra begynnelse til slutt. Vi kjenner ordene fra 1 Mos: "Gud sa..." Guds mektige ord som har skapende kraft. Så gis Jesus her navnet "Ordet" og er den synlige manifestasjon av Guds mektige skaperord. "I ham er hele guddomsfylden legemlig tilstede", sier Paulus, Kol 2,9.
(c) Johannesevangeliets åpning skuer både bakover og fremover. 1 Mos 1,1 gir oss noen viktige perspektiver til å forstå denne åpningen. Likevel er poenget ikke at vi skal få en ny måte å forstå 1 Mosebok på, eller at 1 Mosebok gir oss "nøkkelen" til å forstå Johannesevangeliet. Poenget for Johannes er det som nå følger: Vitnesbyrdet om hvem Jesus Kristus er. Joh 1,1 sier oss mer enn åpningen av skapelsesfortellingen. Og det blir vi klar over - ikke ved å lese 1 Mos, men - ved å lese resten av Johannes sitt vitnesbyrd. Eller sagt litt annerledes: Det er ikke 1 Mos som åpenbarer for oss hva det betyr at Ordet var i begynnelsen og var Gud. Det er det Johannesevangeliet som gjør.

Det innbyrdes forhold mellom Ordet og Gud er ikke tema i prologen. Vi finner ingen spekulasjoner omkring hvordan dette som her sies er mulig. Fokus er rettet mot at Ordet er Gud, og senere at Ordet ble menneske, også der uten spekulasjoner. Det slås bare fast for oss. I høy grad er dette forhold undratt forklaring for oss. Når vi bekjenner at Gud er treenig, og at Jesus er både sann Gud og sant menneske på en gang, er dette uten analogi i vår verden for øvrig. Referanseramme og sannhetsvitne for dette forhold er de bibelske skriftene selv. Vi kan skue delvis inn i denne hemmeligheten, men å forstå den til bunns blir umulig - det kan bare Ordet, som er Gud.

Joh 1,1 og 14 henger på det nøyeste sammen. Utsagnene om Ordet i begynnelsen og Ordet som ble menneske er gjensidig avhengige av hverandre. Vi så hans herlighet, sier Johannes om Ordet som ble menneske, altså om Jesus fra Nasaret. I mennesket Jesus fra Nasaret er den evige Guds nærvær synlig. Og den evige Gud er han som er himmelens og jordens skaper og har gitt seg til kjenne som Abrahams, Isaks, og Jakobs Gud i GT. Derfor er henvisningen til de første ordene i GT nettopp på sin plass i denne sammenhengen. Jesus, som Gud, skal ikke forklares ved henvisning til en eller annen religiøs spekulasjon. Guds frelsesgjerning i Jesus Kristus så og si identifiseres på bakgrunn av GT. Gud som sa "Bli lys", har nå kommet med det sanne lys til verden.

[Toppen av siden] [Til teksten]

Ordet

Uttrykket brukes i Johannesprologen som navn på Jesus. NT bruker en rekke navn/titler på Jesus. Disse ulike titlene brukes fordi de uttrykker noe vesentlig om hvem Jesus er. For å bestemme hva som ligger i de forskjellige titlene når de brukes om Jesus, trenger vi kunnskap om hvilken bakgrunn som er med på å gi betydning til titlene. Både den gammeltestamentlige bakgrunn og forståelsen av titlene i Jesu samtid, særlig i jødisk og delvis i hellenistisk kultur, bidrar til å øke forståelsen av hva titlene betyr når de brukes om Jesus. Samtidig må vi være klar over at det er Jesu egne ord og gjerninger som gir det mest avgjørende betydningsinnhold til titlene.

En god forståelse av titlene får vi derfor når vi sammenholder Jesu ord og gjerninger og hans egen bruk (ellet evt. ikke-bruk) av titlene med den den kunnskap vi har om titlene fra GT, Jesu samtidige jødedom og evt. hellenistiske betydningsnyanser. Vi skal også være klar over at Jesus både bryter med vanlige forventninger i samtiden, kombinerer flere ulike profetier fra GT i sin gjerning og nyfortolker profetiene gjennom det han sier og det han gjør. Det viktigste å finne ut av er derfor hva titlene betyr nettopp når de brukes av Jesus og om Jesus.

"Ordet" (gresk logos) brukt som tittel på Jesus er spesielt for Johannes-skriftene. Vi finner begrepet også i Apg og i noen av brevene, hvor det brukes om det gode budskapet som apostlene forkynte. Se Apg 14,25; 17,11; Kol 4,3; 1 Tess 1,6. Men den spesielle bruken vi finner hos Johannes er altså særegen for ham, og det får oss til å spørre hva som ligger i begrepet når det brukes på Johannes sin spesielle måte.

Det er klart at logos har en spesiell bakgrunn i gresk filosofi og kultur. For filosofene ble logos et uttrykk for verdensfornuften som ordner og gir sammenheng i tilværelsen, en slags guddommelig tanke som gjennomsyrer, veileder og kontrollerer alle ting i tilværelsen. Mennesket kan sies å eie logos både inne i seg og gi uttrykk for logos gjennom sine talte ord. I denne greske sammenhengen var det et mål for mennesket å erkjenne logos i sitt indre, å oppnå harmoni mellom verdensfornuften og menneskets eget indre. I slutten av forrige århundre og i første halvdel av vårt århundre var mye av johannes-forskningen opptatt av å finne bakgrunn for logos-begrepet i dette greske miljøet, og man mente tilsvarende at Johannesevangeliet var et skrift som var sterkt preget av gresk tankegang.

Fra annet halvdel av vårt århundre har større deler av teologien igjen vendt blikket mer mot en gammeltestamentlig og jødisk bakgrunn for Joh. Og her vil vi finne en bedre bakgrunn også for bruken av logos-begrepet.
(a) I prologen brukes logos som tittel på Jesus i en sammenheng som peker tilbake til skapelsesfortellingen. Og der er Guds ord et ord med skapende kraft. Gud sa...og det skjedde, sml. Sal 33,6. Skaperordets er et dynamisk og handlende ord som skaper det det nevner. Dette ordets kraft ligger ikke i at det overensstemmer med menneskets indre, men i at det utgår fra Gud. Og det er ikke en statisk kraft som ligger latent i menneskers indre og kan oppdages av de som har spesiell innsikt i dette forhold. Det er et ord som kommer til mennesker utenfra.
(b) Herrens Ord blir i GT nesten til en "personlig størrelse". Sml. Jer 1,1; Hos 1,1; Joel 1,1. Herrens ord kommer til mennesker, det leger, det er lys og liv for de som tar i mot det og tar vare på det. Sal 107,20; 5 Mos 32,46-47; Sal 119,105. Nå har dette ordet kommet til oss i Jesus Kristus, sammenlign med Hebr 1,1-3: "Mange ganger og på mange måter har Gud i fordums tid talt til fedrene gjennom profetene. Men nå, da de siste tider er kommet, har han talt til oss gjennom Sønnen."
(c) Herren sender sitt ord ned, og det vender ikke tomt tilbake, men utfører det Gud vil, Jes 55,10-11. Jfr. Johannesevangeliets store linje: han som er steget ned og skal stige opp, Joh 3,13-15, for å gjøre Guds frelsesgjerning.
(d) I Ordspråkene 8 kan vi lese om visdommen som en personlig størrelse. Ordet i Johannesevangeliet identifiseres ikke med visdommen (etter jødisk tankegang vil man f.eks. ikke si at vidommen er Gud, slik som Joh-prologen sier om Ordet) men visdommen gir en viktig del av bakgrunnen til forståelsen av logos-begrepet.

Som vi ser av dette, er Johannes sin bruk av logos-begrepet i mye større grad rotfestet i GT's tale om Herrens ord enn i gresk tankegang. Skaperordet, som i tidligere tider kom til profetene, er nå blitt menneske i Jesus Kristus, og han åpenbarer Gud og hans frelsesplan og frelsesvilje for oss. Kristus er skaper og lysets og livets kilde. Han har trådt inn blant sine skapninger for å frelse dem som lever i mørke. Samtidig bør vi også være oppmerksom på det positive tilknytningspunkt dette logos-begrepet representerte i møte med samtidens greske kultur. Når vi har den gammeltestamentlige bakgrunn som den viktigste, er det ikke vanskelig å se at tankegangen også kommuniserer med den greske bakgrunn. Det er jo ikke vanskelig å være enig i at Kristus viser oss meningen med livet og tilværelsen. Men dette åpenbares altså ikke i menneksets egen tanke, det er et ord som kommer til oss når Gud taler gjennom Sønnen. Se 1 Kor 2,6-10. Se også svar til spørsmålet [(b) Kan ikkje dette få innverknad på tydinga av omgrepet "Ordet" meir i retning "Guds reine fornuft i samklang med kjærleik og sanning"?]

[Toppen av siden] [Til teksten]

I ham var liv, og livet var menneskenes lys

Liv og lys er hovedbegreper i Johannesevangeliet. Jesus sier at han er livet, 11,25; 14,6, og at han er verdens lys, 8,12; 9,6; 12,46. De er begreper som sier noe om den frelse Jesus bringer. Å få del i frelsen, er å få del i livet og å leve i lyset. Fra GT kjenner vi ordene som grunnleggende elementer ved skapelsen. Gud er den som gir livet og er lysets kilde: "For hos deg er livets kilde, i ditt lys ser vi lys." Sal 36,10. Se også 1 Joh 1,5: "Gud er lys, i ham finnes ikke mørke". Videre i Johannesevangeliet vises det enda tydeligere at liv og lys er begreper som er knyttet til frelsen, men her i prologen understrekes det, med bruken av disse begrepene, at skaperordet også er frelserordet.

Liv, i den sammenheng som vi her har beskrevet, dreier seg om det evige liv. Motsetningen er ikke egentlig den legemlige død, men den evige død. Brukt på denne måten er de begreper som strekker seg ut over vanlig legemlig liv her på jord. Det liv som Jesus kan gi er et liv som selv ikke døden kan ødelegge.

Som Frelser er Jesus et lys som skinner i mørket. Å få del frelsen er å komme til lyset og å leve i lyset. Å ikke gjenkjenne Jesus som verdens lys, er å være åndelig blind og leve i mørket. Slik er Jesu helbredelse av den blindfødte i Joh 9 et tegn på at Jesus også gir åndelig syn og lys. Legg også merke til hvordan Paulus i sine tre gjenfortellinger av sin omvendelse understreker at han så et kraftig lys, Apg 9,3; 22,6; 26,13. Hvis man slår opp i en bibelordbok på "lys", vil en også se noe av den bredden som preger bruken av dette ordet. Det er knyttet til Gud, frelsen og det nye livet i Kristus. (Vi har jo et ganske godt uttrykk på norsk når vi sier at noen er "lys levende") Å tro på Kristus er både å leve i lyset og selv være lys. Paulus kan omtale de troende som lysets barn, og Jesus kan også kalle sine disipler for verdens lys, de som med Paulus sine ord er Kristi legeme i verden. Se også disse stedene: Luk 2,32; Joh 8,12; 9,5; 11,10; 12,46; Apg 13,47; 26,18; 2 Kor 4,6; Ef 5,8; Fil 2,15; 1 Pet 2,9; Åpb 21,23

Når vi leser de mektige ordene i innledningen til Johannesevangeliet, kan vi også ane en "smertens tone" som løper gjennom hele prologen (ja, egentlig gjennom hele evangeliet): Lyset skinner i mørket, men mørket tok ikke imot det. Guds frelse og evig liv er kommet nær gjennom Jesus Kristus, men verden har ikke sett det og forstått det, for verden tok ikke i mot ham. Smerten som ligger som en av de dype tonene i gledesbudkspet om Guds frelse, er akkurat den samme i dag. Lyset skinner fortsatt i mørket, men mange tar ikke i mot ham. Tilsvarende er utfordringen den samme som for Johannes og de andre apostlene: Å peke på at Lyset som skinner i mørket er Jesus fra Nasaret. Johannes skrev sitt evangelium for at "dere skal tro at Jesus er Messias, Guds Sønn, og for at dere ved troen skal ha liv i hans navn." Joh 20,31 Utfordringen er fortsatt å bringe disse ordene videre for at de stadig på ny kan skape troen på hans navn.

[Toppen av siden] [Til teksten]

Han kom til sitt eget, men hans egne tok ikke i mot ham. Alle som tok i mot, dem gav han rett til å bli Guds barn.

Ordet kom til sitt eget fordi han selv er skaper. Og han kom til sine egne i dobbelt forstand. Det går an å forstå "sine egne" som en henvisning til alle mennesker, eller til Israel. Begge deler er på hver sin måte sakssvarende. "Sitt eget" og "sine egne" som ikke tok imot ham, er verden som ikke tok imot Kristus. Og i Johannesevangeleiet blir de jødiske autoriteter stående nettopp som representanter for de som ikke tar i mot Jesus som Guds Sønn og menneskenes lys.

Hvorfor verden, som er blitt til ved ham (jfr v.10), ikke kjente ham, gis det ingen nærmere forklaring på. Verden burde ha kjent ham. Det er ikke Ordet som er en fremmed i verden, men verden som er blitt fremmedgjort for Gud. Samtidig legger vi merke til at det heller ikke sies at verden kunne ha kjent ham om den bare hadde hatt spesiell kunnskap eller innsikt. Hvis vi kaster blikket litt videre i teksten ser vi at de som tok i mot ham - de som tror på hans navn, er de som er født av Gud. (v.12-13) Sammenhengen med Joh 3,3-5 er tydelig. Det som må til for at mennesket, som har vendt seg bort fra Gud, skal se og gjenkjenne Sønnen, er en ny fødsel. Uttrykkene i v.13 i prologen er sterke. Det å være født av Gud er en ny tilværelsesform, det er å ha fått et helt nytt liv. Dette nye livet er Guds frelsesgave til de som tar i mot Sønnen og tror på hans navn, jfr. 3,16.

Ordet er Gud - Ordet har blitt menneske - Ordet, som er Jesus Kristus, har vist hvem Gud er. Dette er prologens store temaer, og her i v. 12 gis motivasjonen: At mennesker skal ta imot ham og få del i det nye livet som han er kommet for å gi. Sagt på en anne måte: "Og dette er det evige liv at de kjenner deg, den eneste sanne Gud, og ham du har utsendt, Jesus Kristus." Joh 17,3. Gud elsker den verden som er hans, men som har vendt seg bort fra ham, så høyt at han sendte sin egen Sønn i døden for å redde verden fra fortapelsen. Historien om Jesus er historien om at verden har vendt seg bort fra sin Skaper, men at Skaperen ikke har vendt seg bort fra sin verden, og nå griper han inn for å få verden i tale på nytt med det frelsende Ordet. Så følger umiddelbart beskrivelsen av den måte Gud gjør dette på: Ordet ble menneske, v.14.

Disse to versene (11 og12) har også spesiell interesse i forhold til Johannesevangeliet som helhet. De representerer evangeliets to hoveddeler i kortform. Kapitlene 1-12 forteller om Jesu selvåpenbaring for verden og om folkets reaksjoner på Jesu åpenbaring. Her er mange vitnesbyrd om de som tok i mot Jesus i tro. Men samtidig preges denne hoveddelen av konflikten med de jødiske autoriteter, som blir stående som representanter for de som ikke tok imot ham. Konflikten tilspisser seg stadig og leder opp til 11,45-53, hvor "de som ikke tok i mot ham" legger planer om å drepe Jesus. Fra kapittel 13 er situasjonen helt annerledes (jfr. 13,1 som taler om "hans egne"). Joh 13-17 er Jesu avskjed med sine egne, "de som tok i mot ham", før han går til Faderen. Se også [Inndelingen av Johannesevangeliet]

[Toppen av siden] [Til teksten]

Ordet ble menneske

I den gamle bibeloversettelsen stod det at Ordet ble kjød. Kjød er en mer direkte oversettelse fra den greske teksten, hvor det står at Ordet ble sarx. Imidlertid er oversettelsen "menneske" kanskje bedre saklig sett. Poenget er nemlig at Gud lot seg føde inn i verden som sant menneske i Jesus fra Nasaret. Med et teologisk ord omtales dette, at Gud ble født inn i verden som menneske, som inkarnasjonen. (Ordet er latinsk, in carne, og har en fyndig og god oversettelse til nynorsk: ikjøtinga)

I NT uttrykkes denne dobbeltheten - at Gud ble menneske - ved at Jesus ble unnfanget ved Den Hellige Ånd og født av jomfru Maria. Du skal bli med barn og få en sønn, og du skal gi ham navnet Jesus...Maria sa til engelen: "Hvordan skal dette gå til når jeg ikke har vært sammen med noen mann?" Engelen svarte: "Den Hellige Ånd skal komme over deg, og Den Høyestes kraft skal overskygge deg. Derfor skal også barnet som blir født, være hellig og kalles Guds Sønn. Luk 1,31-35
Med Jesu Kristi fødsel gikk det slik til: Hans mor Maria var trolovet med Josef; men før de var kommet sammen, viste det seg at hun var med barn, ved Den Hellige Ånd. Josef, hennes trolovede, som var en rettskaffen mann og ikke ønsket å føre skam over henne, ville da skille seg fra henne i stillhet. Matt 1,18-19

At Gud ble "kjød", innebærer at han ble menneske som oss. Jesus var ikke et "liksom-menneske", Gud i en slags menneskelig skikkelse. Nei, han var sant og ekte menneske blant mennesker. NT understreker dette nøye og taler tydelig og sterkt om Jesu menneskelighet. I bildet som evangeliene tegner for oss møter vi en mann med tanker, føleleser, vilje og legemlige behov. Noen av de kanskje sterkeste uttrykkene finner vi i Joh 11,35 ("Jesus gråt") og Luk 22,44 ("Og han kom i dødsangst og bad enda mer inderlig, så svetten falt som bloddråper til jorden.")

Foruten evangeliene, som er beretninger om Jesu liv, er Hebreerbrevet et av de skriftene i NT som taler mest markert om Jesu sanne menneskelighet. I avsnittene 2,1-18 og 4,14-16 står bl.a.: "Siden barna er mennesker av kjøtt og blod, måtte også han bli menneske som de. Slik skulle han ved sin død gjøre ende på ham som hersker ved døden....Derfor måtte han i ett og alt bli sine brødre lik, så han kunne være en barmhjertig og trofast øversteprest i tjenesten for Gud og sone folkets synder.Fordi han selv led og ble fristet, kan han hjelpe dem som fristes....For vi har ikke en øversteprest som ikke kan ha medlidenhet med oss i vår svakhet, men en som er prøvet i alt på samme måte som vi, men uten synd."
Men vi finner det selvfølgelig også i de andre skriftene. Vel kjent er Kristushymnen i Fil 2,6-11, "Han gav avkall på sitt eget, tok på seg en tjeners skikkelse og ble mennesker lik. I sin ferd var han som et menneske". (v.7)

Vi ser umiddelbart at det som vi her snakker om har grunnleggende betydning for læren om Gud, Jesu person og forsoningen. Men vi skal også være oppmerksom på et annet forhold som er til stor oppmuntring og trøst for den troende: "En slik øversteprest er det vi har, og han har satt seg på høyre side av Majestetens trone i himmelen. Jesus har et prestedømme som ikke tar slutt, fordi han er og blir til evig tid. Derfor kan han også fullt og helt frelse dem som kommer til Gud ved ham, fordi han alltid lever og går i forbønn for dem." Heb 8,1 og 7,24-25 Ved Gud Faders høyre hånd sitter en som er både Gud og menneske og som kjenner våre kår.

Vi kan ane at spørsmålet om Jesu sanne guddommelighet og menneskelighet har vært omdiskutert helt fra begynnelsen av. Se for eksempel 1 Joh 4,1-2: "Mine kjære, tro ikke enhver ånd! Prøv åndene om de er av Gud! For det er gått mange falske profeter ut i verden. Guds Ånd kjenner dere på dette: Hver ånd som bekjenner at Jesus Kristus er kommet i kjøtt og blod, er av Gud." Og videre 1 Kor 12,3: "Men jeg sier dere at ingen som taler i Guds Ånd, kan si: "Forbannet er Jesus." Og ingen kan si: "Jesus er Herre" uten i Den Hellige Ånd." Disse to bibelstedene gir i bekjennelseslignende form uttrykk for troen på hhv. Jesu mennneskelighet og guddommelighet.

Oldkirken måtte kjempe kampen mot forskjellige former for avvikende lære om Jesu person. To av våre oldkirkelige bekjennelser (Nicenum og Athanasianum) er derfor preget av denne kampen. De fastslår læren om Jesu sanne guddommelighet og Jesu sanne menneskelighet. Den seneste av dem (Den athanasianske trosbekjennelse) står på en måte som en oppsummering av kirkens kamp for å bevare den rette lære om treenigheten og Jesu person, og den sier om Kristus at han er " fullkommen Gud og fullkomment menneske. Men enda han er Gud og menneske, er han likevel ikke to, men èn Kristus". Se også temasiden [Ordet ble menneske]

[Toppen av siden] [Til teksten]

tok bolig iblant oss

Det språklige uttrykket som ligger til grunn for disse ordene, betyr egentlig "han slo opp teltet sitt blant oss" (gresk: skenoun). Med en slik bakgrunn peker uttrykket tilbake til GT. I 2 Mos 25,8-9 sier Gud om møteteltet (tabernaklet) at det skal være en bolig for ham blant sitt folk. "La dem så reise en helligdom for meg, og jeg vil bo midt iblant dem. Denne boligen og alt det som hører til i den, skal dere lage nøyaktig etter det forbildet jeg vil vise deg." Tabernaklet ble et åsted for Guds synlige nærvær på jorden. Fra 2 Mos 25 og helt til kap. 40 kan du lese om forberedelsene og arbeidet med å lage møteteltet. Så står det helt til slutt i 2 Mos 40,34-38 om at Herren tok bolig i teltet da det var fullført: "Så dekket skyen møteteltet, og Herrens herlighet fylte helligdommen...For Herrens sky lå over helligdommen om dagen, og om natten lyste den som ild for alle israelittenes øyne, så lenge ferden varte."

At Gud skal ta bolig blant sitt folk er et viktig tema gjennom hele Bibelen. Vi kan følge enlinje med bibelsteder som taler om dette: 2 Mos 25,8f; Joel 3,17; Sak 2,10; Esek 34,7; Joh 1,14; Åpb 7,15; 21,3. (Sammenlign også med Joh 2,19-22) Når prologen proklamerer at Ordet tok bolig blant oss, forteller det oss at Jesus, Ordet som ble menneske, er den nye lokaliseringen av Guds nærvær på jorden. Se også Joh 1,51 og Hebr 1,1-3.

Det er et veldig perspektiv over det som her sies. Det griper både bakover til den gamle pakt og peker fremover til fullendelsen. Vi har pekt på GT-bakgrunnen i det foregående, og skal også peke på linjen fremover. Guds nærvær i Jesus Kristus er også en foregripelse på den tid som skal komme, når Guds bolig skal være blant menneskene, Åpb 21,1-5. Det er i det hele tatt typisk for Jesu nærvær og gjerninger at de viser noe av, og foregriper det som skal komme. Tenk bare på Jesu ord ved innstiftelsen av nattverdmåltidet: " Da tiden var inne, gikk Jesus til bords sammen med apostlene. Og han sa til dem: "Jeg har lengtet inderlig etter å holde dette påskemåltidet med dere før jeg lider. For jeg sier dere: Aldri skal jeg spise det mer før det har fått sin fullendelse i Guds rike." Så tok han en kalk, bad takkebønnen og sa: "Ta dette og del det mellom dere. For jeg sier dere: Fra nå av skal jeg aldri mer drikke av vintreets frukt før Guds rike er kommet." Luk 22,14-18.

I lys av inkarnasjonen (at Ordet ble menneske) blir det også noe nytt over Guds nærvær hos sitt folk. Guds nærvær er synlig på en helt annen (og paradoksal) måte i Jesus - en mann som levde i det jødiske samfunnet, blant mennesker som en av dem. Les 1 Joh 1,1-4 og se hvor konkret Johannes skriver om dette.

[Toppen av siden] [Til teksten]

vi så hans herlighet - den herlighet som den enbårne Sønn har fra sin Far.

Herlighet er en nytestamentlig gjengivelse (gr. doxa) av et gammeltestamentlig ord (hebr. kabod) som brukes om at Gud gir seg synlig til kjenne i mektige gjerninger. Det kan brukes for å betegne den lysglans som omgir Gud og som er synlig for den som kommer inn i hans nærhet. Videre var Guds herlighet synlig i skyen og ildstøtten som fulgte israelsfolket på ørkenvandringen, og den var synlig i tempelet. (se ovenfor samt Jes 6,1ff). Også når Gud gir folket manna i ørkenen, kan Moses si til folket at "i morgen skal dere se Guds herlighet". 2 Mos 16,7-10. Samlet kan vi si at Guds herlighet er synlig når Gud griper inn med mektige gjeringer for å åpenbare seg, og for å berge/frelse sitt folk.

Så vitner altså Johannes for oss: I Jesus fra Nasaret ble Guds mektige inngripen til frelse synlig for oss, vi så Guds herlighet. Paradokset er iøyenfallende. Han ble født i en stall, han måtte gå lidelsens vei til korset, dømt av sitt folk som gudsbespotter. Han gjorde mektige under og hadde makt over ånder og naturen og over døden. Hans herlighet var synlig i hans jordeliv. Blant annet i mektige glimt, som da han "ble forklaret på berget", Matt 17,1ff parr., og i tegnene. Men Johannes sin påstand er at Guds herlighet ikke var begrenset til å være synlig bare ved slike spesielle anledninger. Nettopp ved at Gud ble menneske blir hans herlighet synlig (selv om ikke alle kan "se" det), for da har Gud gitt seg til kjenne på spesiell måte blant mennesker og er synlig blant mennesker. Både Jesu ord og hans liv er åpenbaring av Guds herlighet, og derfor er Jesu liv, i de mektige gjerninger så vel som fornedrelsen, et vitnesbyrd om Guds herlighet - at Gud griper synlig inn til frelse for sitt folk.

Fremfor alt blir Jesu herlighet synlig gjennom hans død og oppstandelse. Joh 12,23.28; 13,32. Aller sterkest uttrykkes det i Jesu yppersteprestlige bønn i Joh 17. (Jesus ber denne bønnen rett før han går inn i lidelsen) "Da Jesus hadde sagt dette, løftet han blikket mot himmelen og sa: Far, timen er kommet. La din Sønn bli forherliget, så Sønnen kan forherlige deg.(v.1) Jeg har forherliget deg på jorden da jeg fullførte den gjerning du gav meg å gjøre. Og nå ber jeg at du, Far, vil gi meg den herlighet som jeg hadde hos deg før verden ble til." (v.4-5) Jesu forherligelse går veien om hans død og oppstandelse. Gud ble menneske til vår frelse. I ham som ble hengt på korset og sto opp fra graven har vi sett Guds mektige inngripen til frelse. Det er dette Johannes vitner om! Se også forklaringen til Joh 2,11 [åpenbarte sin herlighet]

[Toppen av siden] [Til teksten]

den enbårne Sønn (1,18; 3,16.18)

Uttrykket kommer av et gresk ord sammensatt av monos og genos, og betyr språklig "den eneste av sitt slag". Det har vært en lang diskusjon i teologien om det bør oversettes med (a) "den eneste" eller (b) "den enbårne" (som i vår bibeloversettelse).

Det første alternativet peker mest på Jesu særstilling og unike kvalitet som Guds Sønn. Med det andre alternativet (på engelsk "only begotten") trekkes treenighetstanken og den unike enheten som består mellom Faderen og Sønnen sterkere inn i bildet. Han er den eneste Sønn som er født av Faderen og utgår fra Faderen. Begrepet gir uttrykk for, ikke bare en enhet i antall, men en enhet i vesen med Faderen. Derfor er oversettelsen "den enbårne" den som gir best betydning. Dette samsvarer også med mange andre steder i Joh som peker, ikke bare på den unike stillingen Jesus har som Guds eneste Sønn, men på den unike enheten som består mellom Faderen og Sønnen, Joh 5,19.21.23.26; 10,15.30.38; 14,10-11;17,21. Sml. 1 Joh 2,23-24; Matt 11,27.

[Toppen av siden] [Til teksten]

nåde over nåde

Uttrykket er språklig flertydig. Den greske preposisjonen anti, som er oversatt "over", er åpen for flere betydningsnyanser. Vi nevner to:
(a) Motsettende, "nåde i stedet for nåde", i betydningen at nåden i den nye pakt ved Jesus Kristus er erstatter nåden i den gamle pakt, ved Moses. Denne betydningen korresponderer med betydningen av Joh 2,18-22.
(b) Akkumulerende, "nåde over nåde", i betydningen nåde i stadig nye strømmer. Nåden i den nye pakt er en fortsettelse, fornyelse og overgåelse av nåden i den gamle pakt. Den er nåde "i overmål". Denne betydningen samsvarer med Joh 5,39,45f; 12,41

Egentlig er det liten grunn til kjenne seg tvunget til å velge skarpt mellom disse. Flertydighet i ord og uttrykk møter vi ofte ellers i skriftet, og mange ganger er det et poeng nettopp i flertydigheten. Gode eksempler er Joh 3,8 hvor det greske ordet pneuma betyr både "vind" og "ånd", og 3,14 hvor ordet "løftes opp" henspiller på både korsfestelsen og Jesu opphøyelse. Vi kan derfor være åpne for at flere betydningsnyanser kan spille med her. (Hvordan vi forstår uttrykket avhenger også av sammenhengen med neste vers)

[Toppen av siden] [Til teksten]

den enbårne, som er Gud, og som er i Faderens favn, han har vist oss hvem han er

Prologen slutter der den startet, med å fortelle hvem Gud er. Avslutningsverset er på en måte konklusjonen på dette mektige skriftavsnittet. Tematikken har vært at den evige Gud, som var til før skapelsen, er blitt menneske og har gitt seg til kjenne for oss. Og hvis vi spør etter hvem han er, og hvordan vi blir kjent med ham, viser prologen oss til Jesus Kristus og vitnesbyrdet om ham i de profetiske og apostoliske skriftene i GT og NT. Med andre ord: På spørsmålet om hvem Gud er, blir Johannesprolegens svar: Jesus har vist oss det, og vitnesbyrdet som nå følger forteller deg hvem han er. I de skrevne ordene som følger blir du kjent med ham. Der er Gud å finne. Vi aner allerede nå linken til evangeliets avslutning, "Men disse er skrevet ned for at dere skal tro at Jesus er Messias, Guds Sønn, og for at dere ved troen skal ha liv i hans navn." Joh 20,31.

For å møte Gud er du ikke henvist til spesielle åpenbaringer av ett eller annet slag, hemmelige overleveringer eller særskilt åndelig innsikt. Du henvises til å lese i Guds ord, spise og drikke hans legeme og blod og leve i fellesskapet med ham. Ordet er møtestedet. Der er vitnesbyrdet om Jesus Kristus, og han er den som viser deg hvem Gud er. Slik Kristus er, slik er Gud, Joh 10,30; Matt 11,27.

Prologens vitnesbyrd om Jesus fra Nasaret kretser rundt tre brennpunkter:
a) Ordet er Gud. Han var til før verden ble skapt, ja, verden er blitt til ved ham.
b) Ordet er blitt sant menneske og har gitt seg til kjenne som det guddommelige Ordet blant mennesker og til mennesker.
c) Ordet har vist oss hvem Gud er, og dette Ordet er Jesus Kristus, Marias sønn fra Nasaret og Guds enbårne Sønn fra evighet. Sammenlign også med Hebr 1,1-3 og 1 Joh 1,1-4.

[Toppen av siden] [Til teksten]

Utfordringer i teksten

1.
"Og Ordet ble menneske og tok bolig iblant oss, og vi så hans herlighet..." Joh 1,14.
Fra 2 Mos 33 og utover kan vi lese om Møteteltet (Tabernaklet). Bla igjennom kapitlene fra 33-40 og ta en rask titt på overskriftene. Les 2 Mos 40,33-38. Se så på overskriftene i 1 Kong 7-8. Les 1 Kong 8,10-11. I gammeltestamentlig tid ble Guds nærvær på spesiell måte knyttet til møteteltet, og tempelet (paktens ark). Når Johannes vitner om at han "så Guds herlighet", snakker han ikke om tempelet eller et annet sted. Han snakker om Jesus.

Hva med vår tid. Hvordan kan vi se Gud herlighet i dag?

2.
Som avslutning på Johannesprologen leser vi følgende: "Ingen har noen gang sett Gud, men den enbårne, som er Gud, og som er i Faderens favn, han har vist oss hvem han er." Joh 1,18.
I vår tid møter vi ofte uttrykk som "min tro, min Gud er..., jeg tror på Gud men det med Jesus er verre..., jeg tror ikke på en Gud som..." Flere av disse uttrykkene kan få en slagside i det at de på en måte vil bestemme at Gud skal passe inn i et mønster.

Tenk over hvordan disse uttrykksmåtene forholder seg til Joh 1,18

3.
"Han kom til sitt eget, men hans egne tok ikke imot ham. Alle som tok imot ham, dem gav han rett til å bli Guds barn - de som tror på hans navn." Joh 1,11-12
Fra tid til annen anklages kristne (og vi anklager kanskje også oss selv) for å ha "lukket Jesus inne i kirker og bedehus". Kanskje er det av og til noe rett i anklagen...

I alle fall gir ordene her i v.11-12 oss et viktig perspektiv på vår innsats for bringe evangeliet ut til alle mennesker. Alle mennesker er nemlig innbefattet når det heter at han kom til "sitt eget". Alle de mennesker som er i mørket, og enda ikke har sett lyset, er Guds egne skapninger. Naboen over gata, læreren, de som kom skjevt ut her i livet, de som har nok med sitt jordiske gods - alle er de Guds egne skapninger. Og det står også at alle som tok imot ham og tror på hans navn, er Guds barn.

Tenk over om disse versene kan gi deg et nytt perspektiv over din tjenste som en Jesu disippel.

[Toppen av siden] [Til teksten]

Temaer med tilknytning til teksten

Ordet ble menneske - mer om inkarnasjonen

Fellestrekk mellom prologen og resten av evangeliet

Johannesevangeliets inndeling - flere alternativer

[Toppen av siden] [Til teksten]