| Fra skapelse til oppstandelse | Et kurs fra Norsk Kristelig Studieråd |
|
JESUS SOM TJENER - TJENER FOR JESUS |
 |
| Del 4: Joh 13,1-17 og 15,1-17 |
|
TekstJESUS VASKER DISIPLENES FØTTER (13,1-17)
DET SANNE VINTRE (15,1-17) [Toppen av siden] [Til teksten]
Innledende kommentarHva ville du ha sagt om den ubestridte leder og mester plutselig hadde tatt på seg en tjener og slaves oppgave overfor deg. Det var det Jesus gjorde denne kvelden vi leser om i Joh 13. Det er på en måte lett å skjønne Peter sin reaksjon: "Aldri skal du vaske mine føtter." Han vil kanskje redde situasjonen og unngå dette høyst pinlige opptrinnet. Men på det tidspunktet ser ikke Peter Jesu handling i det rette perspektivet. Og det ville vel ikke heller vært mulig for Peter. Det rette perspektivet over denne hendelsen får vi nemlig først i lys av Jes død og oppstandelse. Fortellingen er bygd opp som mange andre avsnitt i Johannesevangeliet, med en fremstilling av Jesu handling og en påfølgende forklaring av hva den innebærer. Når vi ser det i den rette sammenheng, ser vi at det Jesus gjør denne kvelden først og fremst skal kaste lys over hva Jesu død betyr for hans disipler. Sammenlign det som skjer her i Joh 13 med steder som Mark 10,45; Fil 2,6-8; Jes 53,5.10-12. Med tekstene til denne delen er vi kommet over i Johannesevangeliets andre hoveddel. Rammen om denne hoveddelen er satt med det første verset i kap. 13: "Jesus visste at hans time var kommet da han skulle gå bort fra denne verden til Faderen." Jesu død er nær forestående og han holder avskjed med sine disipler. Det er en avskjed med håp og fremblikk som fortegn. "Jeg skal ikke la dere bli igjen som foreldreløse barn, jeg kommer til dere." Joh 14,18. Jesu disipler både kan og skal ha samfunn med ham også etter hans død og oppstandelse. Bildet av vintreet og grenene er nettopp uttrykk for at de troendes samfunn, Jesu Kristi kirke, er ett med ham. "Bli i meg, så blir jeg i dere", sier Jesus, og dette tema finner vi igjen flere steder i dette evangeliet. Denne enheten med Kristus har også en videre konsekvens. Er vi alle ett med Kristus, er vi også ett med hverandre. Derfor følger også Jesu ord i Joh15,17: "Dette er mitt bud til dere: Elsk hverandre!" [Toppen av siden] [Til teksten]
Spørsmål til tekstenSpørsmål og svar ligger på en egen side. Du kommer direkte til denne siden ved å klikke på et spørsmål. Ingen spørsmål lagt ut til denne teksten ennå[Toppen av siden] [Til teksten]
Forklaring til ord og uttrykkJoh 13,1-17[like før påskehøytiden]
Joh 15,1-17[Jeg er det sanne vintre, og min Far er
vingårdsmannen] Joh 13,1-17like før påskehøytidenKapittel 13 i Johannesevangeliet bringer oss over i evangeliets andre hoveddel. Det er et markert skille i teksten ved dette stedet. Fra kap 13 og utover er det Jesu kjærlighet til sine disipler - de som tok imot ham (jfr. 1,12), og som han nå skal ta avskjed med - og Jesu vei tilbake til Faderen gjennom død og oppstandelse, som er i fokus. Det første verset i denne lange beretningen er innledning både til hele beretningen og til beretningen om fotvaskingen. Vi kan merke at intensiteten er stigende gjennom kap 11-12. Jesu selvåpenbaring når et høydepunkt gjennom tegnet med oppvekkelsen av Lasarus. Jesus er til og med Herre over liv og død. Samtidig som Jesu selvåpenbaring når et høydepunkt, blir også konflikten med jødene maksimalt tilspisset. De endelige planer om å drepe Jesus fastsettes, Joh 11,53. I kap 12 fortelles det at Jesus salves i Betania, merk v.7, og han taler om sin død som skal komme, v.24.32-33. I hele dette avsnittet fra slutten av kap. 11 og til starten av kap. 13 legger vi merke til tidsangivelsene, 11,55; 12,1.12; 13,1. Vi kan kanskje si at tidsangivelsene "tar temperaturen" på det som skjer. Dramatikken og intensiteten øker jo nærmere vi kommer påskehøytiden. Tegnene på, og ordene om det som står foran, kommer tettere og tydeligere, og de leder opp til fotvaskingen, som henter sin egentlige betydning i Jesu død. Gjennom alle tidsangivelsene settes hele dette overgangsavsnittet inn i rammen av påskehøytiden. Og når det gjelder forståelsen av det som skjer, er vi er i samme situasjon som Johannes og de andre disiplene: Først etter at Jesus har fått del i herligheten forstår vi dybden i det Mesteren gjorde og sa denne siste påskeuken, se 12,16; 20,9 Joh 13,1 har en viss likhet med Luk 9,51: "Da det led mot den tid da Jesus skulle tas opp til himmelen, vendte han sitt ansikt mot Jerusalem for å dra dit opp." Dette verset innleder et langt avsnitt i Lukasevangeliet, som gjerne kalles "Den lukanske reiseberetning", Luk 9,51-19,27. Det markerer slutten på Jesu gjerning i Galilea og begynnelsen på veien mot Jerusalem og Jesu død og oppstandelse. [Toppen av siden] [Til teksten] Jesus visste at hans time var kommetGjennom evangeliets første hoveddel (1-12) har vi flere ganger hørt at Jesu time ennå ikke er kommet, 2,4; 7,30; 8,20. Men nå er altså timen kommet, sml. 12,23; 17,1, den avgjørende tiden. Alt Jesus har sagt og gjort tidligere er forberedelse til det avgjørende som skal skje i påskehøytiden. Johannesevangeliet understreker omhyggelig at Jesus visste hva som skulle skje. Hendelsene i påskeuken er ikke resultat av historiens skjeve gang. Dette er måten Guds frelsesplan skal realiseres på, og Sønnen vet at det skjer ved at han frivillig gir sitt liv i syndige menneskers sted. Sml. med 10,18; 18,4; 19,10-11.28; Jes 53,10. Så må vi undre oss over Guds vei med sin frelsesplan. Gjennom Judas sitt svik og jødenes dødsdom (som i beste fall, med et moderne uttrykk, kan beskrives som et justismord) åpenbares og realiseres Guds frelsesplan. Til timen, se forklaring til 2,4 [min time er ennå ikke kommet] og spørsmålet ["Min time er ennå ikke kommet", sier Jesus. Hvilken time er dette, og hva menes med uttrykket?] [Toppen av siden] [Til teksten]
gå bort fra denne verden til FaderenDette er det éne dominerende hovedtema i kap 13-20 (det andre følger i neste punkt: han elsket dem til det siste). Sønnen, som ble sendt av Faderen til verden skal nå returnere til Faderen og opphøyes til sin rette stilling hos Faderen. Lidelseshistoriens ene hovedtema er altså Sønnens opphøyelse til herlighet gjennom fornedrelse og død. Her, i innledningen til denne hoveddelen i Johannesevangeliet, settes perspektivet for oss. Alt som følger er en del av denne "bevegelsen". (Se også forklaringen til 3,14 [steget ned..steget opp]) Det som skjer, det skjer for at Sønnen kan gå til Faderen, for da kan den nye frelsestiden og dens gaver realiseres, se for eksempel Joh 7,37-39. [Toppen av siden] [Til teksten]
han elsket dem til det sisteDette er det andre hovedtema i kap 13-20 (det første er Jesus går til Faderen, se foregående punkt). Alt som skjer med Jesus i påskehøytiden plasseres også i dette perspektivet: Jesu kjærlighet til sine egne, jfr Joh 3,16. Uttrykket "til det siste" har en dobbelt betydning. Det kommer av det greske telos og kan bety både "til fullkommenhet" og "til enden" (av livet). Å gi sitt liv for sine venner, er det største uttrykk for kjærlighet, Joh 15,13; 10,11. Det samme ordet møter vi igjen (telein) i Jesu siste ord på korset, "Det er fullbrakt!" Jesu vei til Faderen er det største uttrykk for hans kjærlighet. En kjærlighet så fullkommen at den ofrer livet for syndere, og så fullendt at den gir syndere livet i gave ved troen på ham. [Toppen av siden] [Til teksten]
Judas..forrådeFotvaskingen er en handling av Jesus som peker frem mot hans død. Over Jesu tjenestegjerning for disiplene hviler skyggen fra korset. Helt først i fortellingen gjøres vi spesielt oppmerksom på Judas sitt nærvær, og han nevnes spesielt som foræderen og som redskap for Djevelens vilje. Hvis vi tenker på at hele kap. 13-20 egentlig beskriver én lang hendelse, fremkommer det en dyp sammenheng her. Jesus sier i 12,31-33 at hans død samtidig er en seier over "denne verdens fyrste". De djevelske krefter er satt i bevegelse, foræderen er midt i flokken av Jesu disipler, kampen vil føre Jesus til Golgata. Fotvaskingen skjer som en opptakt til Jesu død, og den skal forstås i lys av Jesu død. Med bemerkningen om Judas som kommer til å forråde Jesus, plasseres korset i sentrum av fortellingen. [Toppen av siden] [Til teksten]
reiser han seg fra måltidet og legger av seg kappenDet nevnes spesielt i v.4 og 12 at Jesus "legger av seg kappen" og "tar på seg kappen". De språklige uttrykkene som brukes er de greske ordene for å "legge ned" (tithenai) og "ta opp" (lambanein). De samme uttrykkene brukes i 10,11.15.17-18 når Jesus snakker om å gi sitt liv (språklig: å legge ned sitt liv) og å ta livet tilbake (språklig: ta opp sitt liv). Denne språklige sammenhengen er neppe tilfeldig. Den bidrar til ytterligere å understreke at fotvaskingen skal forstås i lys av Jesu død, og at Jesus gjør dette frivillig. Sammenlign med 10,17-18: "Faderen elsker meg fordi jeg gir mitt liv for siden å ta det tilbake. Ingen har tatt mitt liv; jeg gir det frivillig, for jeg har makt til å gi mitt liv og makt til å ta det igjen. Dette er det oppdrag jeg har fått av min Far". Jesus forlot sin plass ved bordet og vasket disiplenes føtter - ikke fordi han måtte, men fordi han frivillig tok på seg slavens oppgaver. Men da han var ferdig, tok han igjen på seg kappen og tok plass ved bordet som Mester og Herre. For han er ikke en slave som må gjøre dette, han gjorde det frivillig. På samme måte skal han frivillig legge ned sitt liv på korset, og han skal ta det igjen i oppstandelsen. [Toppen av siden] [Til teksten]
begynner å vaske disiplenes føtterDet var regnet som god skikk å sette frem et vannfat til en gjest så han selv kunne vaske føttene. Å vaske andres føtter var en plikt som bare kunne pålegges utenlandske slaver, det var noe av det simpleste av slavearbeid. En disippel kunne vaske sin lærers føtter, men da som et tegn på hengivenhet. At Jesus, som var Mester og Herre, skulle vaske sine disiplers føtter stred mot enhver fornuft. Det ser vi også av reaksjonen som følger. [Toppen av siden] [Til teksten]
Herre, vasker du mine føtter?Peter kan vel knappest tro det han ser. Jesus som er Mester og Herre, han som de har bekjent som Messias og Guds Sønn, han som kan gjøre syke friske, som kan drive ut onde ånder, ja, han som til og med vær og vind må adlyde - han skal gjøre slavens arbeid over for oss som er hans disipler. Nei, vet du hva - dette går bare ikke an! Vi får nesten en fornemmelse av at Peter er ute etter å redde både seg og de andre disiplene ut av en meget pinlig situasjon. Når ingen av de andre "tar ansvar" og protesterer mot dette uhørte, må i det minste Peter se til å manne seg opp på vegne av dem alle. Nå må noen stoppe dette. Bildet av Peter tegnes med skarpe konturer i NT. Han var en av de første disiplene, og han hørte til i den innerste krets av disipler. Vi merker oss at disippel-listene starter med Peter. Han er en meget ivrig og impulsiv type, tydelig vant med å være i spissen av flokken. Han opptrer ved flere anledninger som en slags talsmann for alle disiplene. På spørsmål som Jesus stiller til dem alle, er det Peter som svarer. Ved flere anledninger avsløres det at han så gjerne vil... men ennå ikke har forstått dybden i det å være en Jesu etterfølger. Vi kjenner igjen den litt overivrige og protesterende Peter fra teksten om fotvaskingen når vi sammenligner med Joh 13,37; 18,10.15.25-27; Matt 16,16-17.21-23. Peters sterke protester og Jesus svar har en form som korresponderer. "Herre, skal DU vaske MINE føtter?" Tanken er helt upassende for Peter, slik som han oppfatter forholdet mellom ham og Jesus. Jesu svar er på en måte typisk. Han verken forklarer eller rettferdiggjør sin handling overfor Peter, men korrigerer Peter med ordene: "Det JEG gjør forstår DU ikke nå, men du skal forstå det siden." Så følger Jesu meget tydelige ord: "Hvis JEG ikke vasker DEG, har vi ikke lenger noe sammen." Peters svar på dette har formen: "HERRE, vask hele MEG". Når vi setter opp motsetningene på denne måten, finner vi igjen et trekk som vi har møtt tidligere i evangeliet. (Se forklaringen i del 2 til spørsmålet [Kvinne, hva har du med mitt å gjøre]) Jesus ser tingene på en annen måte. Han ser dem i lys av det som ligger foran, nemlig hans død og opstandelse. Derfor har det som Jesus gjør, en rekkevidde som Peter ennå ikke ser. Poenget blir at hvis Jesus ikke får tjene Peter med det som fotvaskingen peker frem mot - hans død - har de ikke lenger noe sammen. [Toppen av siden] [Til teksten]
du skal forstå det sidenNår skal Peter forstå? Tidligere var det ikke uvanlig å regne med at dette pekte frem mot Jesu egen forklaring til fotvaskingen umiddelbart etterpå, v.12-17. Men det er trolig mer riktig å tenke at Peter skal forstå det egentlige innholdet i det som nå skjer, først i lys av Jesu død og oppstandelse. Sammenlign med 2,22; 12,16. Dette er i det hele tatt et ganske vanlig trekk ved Jesu forkynnelse og gjerninger. Ikke sjelden forteller teksten at disiplene ikke forstod det Jesus sa eller gjorde på en sakssvarende måte. Enkelte ganger gir Jesus en forklaring til det som har skjedd eller er sagt, mens vi andre ganger får følelsen av at disiplene blir stående igjen med sine spørsmål. Egentlig er ikke dette så merkelig når vi vet at hele Jesu gjerning kommer i et nytt og annerledes lys etter hans død og oppstandelse. I tillegg er tiden etter Jesu oppstandelse også Åndens tid. Og om Ånden sier Jesus blant annet dette: "Men talsmannen, Den Hellige Ånd, som Faderen skal sende i mitt navn, han skal lære dere alt og minne dere om alt det jeg har sagt dere." Joh 14,26. "Ennå har jeg mye å si dere, men dere kan ikke bære det nå. Men når han kommer, sannhetens Ånd, skal han veilede dere til den fulle sannhet. For han skal ikke tale ut fra seg selv, men si det han hører, og kunngjøre dere det som skal komme." Joh 16,12-13. [Toppen av siden] [Til teksten]
Aldri skal du vaske mine føtterPeter vil tydeligvis ikke akseptere Jesu svar. Han kan fortsatt ikke godta det som skal skje. Avvisningen er kategorisk. Egentlig: "Aldri i evighet skal du vaske mine føtter". Det passer på en måte til Peter. Også andre ganger svarer han meget kategorisk. Se for eksempel Matt 26,35-37 parr; 16,22; Joh 13,37. [Toppen av siden] [Til teksten]
Hvis jeg ikke vasker deg her vi ikke lenger noe sammen.Jesu svar til Peter er like kategorisk som Peters avvisning. Det å ikke lenger "ha noe sammen" er oversettelsen av et uttrykk som mer direkte kan oversettes "ikke lenger ha del sammen med meg". Å ha "del med/del i noe" (gresk meros) er et begrep vi finner igjen i den greske oversettelsen av GT. (Den kalles Septuaginta, forkortet LXX.) Der er meros et ord som beskriver Israels gudgitte arv. Hver av Israels stammer skulle få del i det lovede landet, som en arv fra Gud, 4 Mos 18,20; 5 Mos 12,12; 14,27. I endetiden skulle de få del i den endelige arven. I Åpb finner vi uttrykket igjen i 20,6, om å ha del i oppstandelsen, i 21,8 om de som går fortapt, som har del i "sjøen som brenner med ild og svovel", og i 22,19 om å ha del i livets tre og i den hellige by, som uttrykk for å ha del i frelse og evig liv. Det er derfor meget sterke ord Jesus svarer Peter med. Dersom jeg ikke vasker deg, har ikke du lenger del i arven sammen med meg, da utelukkes du. Så avgjørende er det at Jesus får vaske Peter. Og i lys av hans død: Så avgjørende er det at Jesus får tjene Peter med sin død. Dette siste er jo selve poenget. Vi bør legge nøye merke til hvordan teksten taler her. Det er ikke Peters avgjørelse eller evt. hans tillatelse til å la seg vaske av Jesus som står i fokus. Det står ikke: "Hvis DU ikke tillater at jeg vasker deg.." Hele vekten ligger på dette: "Hvis JEG ikke vasker deg." En av de nyere johanneskommentarene sier det slik: "Vekten ligger ikke mest på hvilken type personlig forhold det er mellom de to, men på hva de har sammen." Og vi legger til: De har dette sammen bare når Jesus får vaske Peter. Alt det Peter ellers har sammen med Jesus vil han også miste om ikke Jesus vasker ham. Dersom ikke Jesus kan tjene Peter med sin død, forliser også det de ellers har sammen. Uttrykket "sammen med meg" (gresk met' emou) bruker Jesus på en markert måte også i andre sammenhenger. Se for eksempel Luk 23,43 hvor Jesus sier til røveren på korset: "i dag skal du være sammen med meg i paradis". I Joh 14,3 brukes det om å være sammen med Jesus på det sted han skal gjøre i stand for sine disipler, sml. 17,24. Å ha del sammen med Jesus er å vente på den dagen vi skal være hos ham og sammen med ham i oppstandelsen. [Toppen av siden] [Til teksten]
Den som er badet er helt ren og trenger bare å vaske føtteneDette er et vanskelig vers og et av de mer omdiskuterte i Johannesevangeliet. Det er ikke uvanlig å forstå verset som en henvisning til (a) dåpen eller til (b) både dåp og nattverd. (a) Dåpen er det bad som gjør helt ren. "Trenger bare å vaske føttene" er da en henvisning til en annen vasking enn dåpen, en som må gjentas fordi også den rene "tilsmusser seg igjen" i kontakt med verden. Det tenkes da på det vi kaller "den daglige omvendelse". (b) Hvis man mener uttrykket gjelder både dåp og nattverd, blir tanken at den som har gjort "engangsbadet" i dåpen er ren, mens den gjentatte "fotvaskingen" henpiller på nattverden. Problemene i forhold til disse tradisjonelle løsningene er knyttet til bl.a. følgende: Rent tekstmessig er argumentasjonen vanskelig fordi den regner med at disiplene allerede er døpt med en kristen dåp (noe som jo ikke er tilfelle enda i den aktuelle situasjonen). Videre ville det bety at fotvaskingen ikke representerer dåpen, men en annen (og "underordnet"?) renselse. En annen type motstand mot forståelsen ovenfor påpeker at det egentlige fokus i fortellingen ikke er disiplenes renhet, men Jesu tjeneste for dem. De har alt plass ved bordet med Jesus og er rene ved det ord han har talt til dem, Joh 15,3. Disiplene konfronteres derfor ikke med sin urenhet, men med Jesu eksempel og tjenste for dem. Andre steder i NT er det klart at "badet som renser" er et annet uttrykk for dåpen, Tit 3,5; Apg 22,16; ef 5,25-26; Hebr 10,22. Spørsmålet som forblir uklart i forklaringene ovenfor er dette: Dersom fotvaskingen (som symbolsk peker på Jesu død) ikke også henspiller er "badet som renser", hvorfor sier da Jesus at Peter ikke har del sammen med ham dersom Jesus ikke vasker ham? Har man fått del i dåpen, har man også fått del i Jesu død. Da er man helt ren. Sammenlign til dette Rom 6,3-5. Vi kan derfor si at fotvaskingen primært peker frem mot Jesu død og understreker at Jesus må tjene sine disipler med sin død, vaske dem rene. Peter trenger ikke noe mer vasking enn det som fotvaskingen representerer, jfr v.9-10. Samtidig synes det å romme en henspilling på dåpen, som er det bad som renser. Hvis vi tar i betraktning at Johannes skriver sitt evangelium lenge etter Jesu død og oppstandels og den kristne dåpens innstiftelse, kan vi regne med at leserne av evangeliet ville forstå også en slik henspilling på dåpen ganske umiddelbart. [Toppen av siden] [Til teksten]
Da han hadde vasket føttene deresV. 12 griper tilbake til v.4-5. "Da reiser han seg fra måltidet og legger av seg kappen", v.4. "Da han hadde vasket føttene deres og tatt på seg kappen, satte han seg til bords igjen", v.12. (Se forklaringen til v.4 [reiser han seg fra måltidet og legger av seg kappen]) Dermed bli avsnittet v.6-11 et slags innskudd i fortellingen. Avsnittene 6-11 og 12-17 er hver på sin måte forklaringer til selve fotvaskingen. Slik sett er det noe typisk johanneisk med oppbygningen. Tegnet/handlingen følges av forklaringen gjennom tale/samtale. [Toppen av siden] [Til teksten]
Jeg har gitt dere et forbilde. Slik jeg har gjort mot dere skal også dere gjøre.Fotvaskingen har også en annen side enn å peke frem til Jesu død. Den løfter også opp Jesu handling som et eksempel for hans disipler. "Slik skal også dere gjøre". Tanken er selvfølgelig ikke at vi med vår tjeneste kan gjøre det samme som Jesus fullt ut. Jesu tjeneste, som dypest sett er hans død, ble en soning for alle verdens synder (1 Joh 2,2). Det kan vår tjeneste aldri bli. Men han som er mester og herre ydmyket seg for å tjene sine disipler. Han gav avkall på sin posisjon, for bare på den måten kunne han tjene dem med sin død. Når han som er mester og herre kan gjøre det, kan også hans disipler følge etter i tjenesten for hverandre "...for tjeneren er ikke større enn sin herre?". Fotvaskingen peker mot det aller dypeste i Jesu tjeneste: hans tjeneste inntil overgivelsen av sitt eget liv. Derfor er fotvaskingen et forbilde som kaller oss til en total tjeneste. Å gi avkall på sitt eget, blir for noen så dyptgripende at det medfører å følge sin herre og mester like inn i døden. "Ingen har større kjærlighet enn den som gir sitt liv for sine venner", sier Jesus, Joh 15,12-13. For de fleste av oss har imidlertid tjenesten ikke så vidtrekkende konsekvenser. Men det er også klart at dette avsnittet i Joh 13 roper ganske høyt inn i en hverdag og et samfunn hvor vi kanskje blir mer og mer selvsentrerte, og mindre og mindre opptatt av at livet også skal være tjeneste for nesten. "Slik jeg har gjort..." sier Jesus. Vi som er lukket inn i fellesskapet med ham gjennom hans selvoppofrende kjærlighetsgjerning kalles til å føre denne kjærlighetsgjerningen videre i møte med vår neste. Vi kan gjerne minne hverandre om Jesu ord noen dager før han vasket disiplenes føtter: "Om noen vil tjene meg, må han følge meg, og der jeg er, skal også min tjener være. Den som tjener meg, skal få ære av Faderen." Joh 12,26 Samtidig må vi også minne hverandre om helheten i denne teksten. Den kristne tjenesten etter Jesu forbilde er alltid grunnlagt på Jesu tjeneste for deg. Den kan aldri løsrives fra Jesu tjeneste for deg. Rekkefølgen er ikke uten betydning. Først: Hvis jeg ikke vasker deg, har vi ikke noe sammen. Dernest: Slik jeg har gjort mot dere, skal også dere gjøre. For oss alle kommer det en dag da kreftene ebber ut og vi settes ut av spill så vi ikke lenger kan tjene vår neste. Den dagen er det bare Jesu tjeneste for deg som gjelder. Den opphører nemlig ikke når din tjeneste opphører. Ja, vi kan nesten si at når den dagen kommer er det bare det aller dypeste ved kristenlivet som står igjen - å ta imot Jesu tjeneste for deg. [Toppen av siden] [Til teksten]
Joh 15,1-17Jeg er det sanne vintre, og min Far er vingårdsmannenAvsnittet om det sanne vintre begynner med et "jeg er"-utsagn. Jesu ord understreker at han er det sanne vintre. Det kan være fordi han distanserer seg fra evt. andre personer eller ting som bildet av vintreet brukes på. På samme måte understrekes det at Jesus er det sanne brød fra himmelen, 6,32, og at han er den gode hyrde, til forskjell fra den som bare er leiekar, 10,11f. Men det er også fortolkere som mener uttrykket heller betyr at Jesus som det sanne vintre er kilden til det sanne liv, det liv som er født fra oven, av vann og Ånd. Betydningen blir at Jesus er vintreet på en måte som bare Guds Sønn kan være det. Det er neppe grunn til å si at det ene utelukker det andre. Jesus er både det sanne vintre i unik forstand óg han er den som er kilden til det sanne liv. Bildet av vintreet er kjent fra GT. I GT er det Israel som kalles vintreet eller vingården, og Gud er vingårdsmannen som har plantet og stelt vintreet/vingården. Se Sal 80,9-20; Jes 5,1ff. Jesus bruker altså det samme uttrykk om seg selv som i GT brukes om Guds folk. Lenger ut i teksten (v.5) sier Jesus også: "Jeg er vintreet og dere er grenene". Vi legger merke til at han ikke sier "Jeg er stammen og dere er grenene", som om det skulle være to adskilte størrelser som nok har en helt særskilt forbindelse med hverandre. Nei, han er hele treet som hver disippel er en gren av. Dette står i nærmeste forbindelse med tematikken i avsnittet: Bli i meg, så blir jeg i dere. Vi kan også tenke på bildet som Paulus bruker på kirken: "Dere er Kristi legeme", 1 Kor 12,27. Den absolutte og organiske enheten mellom Jesus og hans disipler understrekes sterkt. Vi kan si at Jesus representerer og innlemmer Guds folk i seg. Å være en gren på det sanne vintre er noe mer enn å være del av et interessefellesskap av likesinnede. Det er å være innlemmet i Kristus og i fellesskapet av alle troende. En innlemmelse som ikke er tuftet på enighet i saker og meninger, men på enheten i Kristus. [Toppen av siden] [Til teksten]
bærer fruktHver gren som ikke bærer frukt blir tatt bort, og hver gren som bærer frukt renses så den skal bære mer. Hva betyr dette uttrykket "å bære frukt"? Vi bør vokte oss for ikke å tenke for ensidig på det som ofte beskrives som troens frukter, i betydningen de gode gjerninger som den troende gjør for sine medmennesker. Det er helt klart at tjenesten for nesten kan beskrives som "å bære frukt", men samtidig bør vi legge merke til at vår tekst også sier at den som blir i Jesus bærer frukt. Det er altså ikke slik at noen grener ikke bærer frukt, mens andre grener bærer frukt - avhengig av aktivitetsnivå. Enten bærer grenen frukt, og da stelles den så den skal bære mer. Eller den bærer ikke frukt, og er da død og kuttes av. Med andre ord er det å "bli i Jesus" i seg selv å bære frukt. Å bære frukt er derfor primært et uttrykk for å ha del i det evige liv i enheten med Kristus. I neste omgang er det like klart at Jesus i Johannesevangeliet taler om å bli i ham, i hans ord, i hans kjærlighet, å holde hans bud, å være hans tjener, elske hverandre m.fl., som sider av samme sak. Å bli i Kristus er å holde fast ved hans ord og hans bud. Å motta livet fra Jesus, og å bringe liv til sin neste, er to sider av samme sak. Det blir derfor umulig å si at, siden det å være en kristen i seg selv er å bære frukt, er det derfor ikke er så nøye med tjenesten for medmennesker. Jesus selv sier i 12,24: "Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Hvis ikke hvetekornet faller i jorden og dør, blir det bare det ene korn. Men hvis det dør, bærer det rik frukt." Jesus selv bærer rik frukt ved sin død og oppstandelse, som nettopp er hans tjeneste for mennesker. Grenene som bærer frukt renses så de skal bære mer frukt. Målet for dette må da være det dobbelte mål som også kalles kristenlivets vekst. Å bære mer frukt blir å vokse i kjærlighet til, og enhet med, Kristus ("Han skal vokse, jeg skal avta", Joh 3,30). Å bære (mer) frukt er det samme som Kristuslivets vekst, om vi skal bruke et annet ord på det. Den andre siden av Kristuslivets vekst er nemlig Kristi legemes vekst i verden gjennom hans disiplers tjeneste. Slik holder vi fast på begge sider ved det å bære frukt, men slik at "fruktbæringen" ikke blir aktivitetsavhengig. Det er nemlig ikke når man ikke lenger kan opprettholde samme aktivitetsnivå at man slutter å bære frukt. Man kuttes ikke av fra vintreet om man ikke er en "seierrik troshøvding". Man kuttes av vintreet når Kristuslivet er dødt, og det er noe annet. [Toppen av siden] [Til teksten]
Bli i meg, så blir jeg i dereIgjen bekreftes det vi sa i foregående punkt om "å bære frukt". Vi ser at det å bære frukt kobles sammen med det å bli i Kristus. Grenene som bærer frukt har sin primære motsvarighet i det å bli i Kristus. Det primære for å bære frukt er ikke "fruktens kvantitet" i form av tjenestegjerninger, men "fruktens kvalitet" i form av sin Kristusforankring. Jesu løfte til sine disipler er at han skal bli i dem. Ordene her ligger veldig nær uttrykket fra Joh 6,56: "Den som spiser mitt legeme og drikker mitt blod, blir i meg og jeg i ham." Vi finner dessuten flere likhetstrekk mellom avsnittet 6,51-58, som handler om nattverden, og vårt avsnitt her i 15,1-17.
Jesu tale om vintreet og grenene fant sted samme kveld som nattverden ble innstiftet. Jesus hadde delt brød og vin og bedt disiplene bruke dette måltidet som et middel til samfunn med ham og med hverandre. Det er derfor ikke usannsynlig at talen om vintreet og grenene er en tale som ytterligere henter dybde og innhold fra nattverdfeiringen, og utdyper nattverdens betydning. Alle Jesu ord om enheten mellom ham og disiplene, og enheten disiplene i mellom, har sitt forbilde i forholdet mellom Faderen og Sønnen. Liksom Faderen og Sønnen er ett, skal Sønnen og hans disipler være ett, og disiplene ett med hverandre. Knapt noe sted uttrykkes dette med samme intensitet og klarhet som i Jesu yppersteprestelige bønn: "Jeg ber at de alle må være ett, likesom du, Far, er i meg og jeg i deg. Slik skal også de være i oss, for at verden skal tro at du har sendt meg. Jeg har gitt dem den herlighet du har gitt meg, for at de skal være ett, likesom vi er ett: jeg i dem og du i meg, så de helt og fullt kan være ett. Da vil verden skjønne at du har sendt meg, og at du har elsket dem slik du har elsket meg." Joh 17,21-23 Så merker vi oss også den motivasjonen som er inkludert i disse mektige ordene, "...for at verden skal tro at du har sendt meg". Dvs. for at verden skal tro og ta imot åpenbaringen av Guds frelse i Jesus Kristus. Dypest sett er derfor Jesu disiplers enhet med ham, og med hverandre, et vitnesbyrd om Jesu enhet med Faderen. Og i neste omgang et vitnesbyrd om at Jesus er utsendt fra Faderen for å gi evig liv til hver den som tar imot i tro, Joh 3,16; 1,12. Det er denne motivasjonen som også ligger under Jesu bud til disiplene om å elske hverandre som han har elsket dem. Disiplenes innbyrdes kjærlighet skal reflektere kjærligheten mellom Jesus og Faderen. Se forklaringen til [dette er mitt bud: Dere skal elske hverandre som jeg har elsket dere] [Toppen av siden] [Til teksten]
Den som ikke blir i meg..Jesu rike løfter til den som blir i ham har sitt motstykke i det som sies her i v.6. Muligheten for frafall er til stede. Flere av de gammeltestamentlige avsnittene som danner bakgrunnen for bildet av vintreet er tekster som nettopp taler om Israels frafall og dommen over dem, i bildet av vingården som legges øde og grenene som kastes på ilden, Esek 15,4-6; 19,12; Jes 5,3-7. Noe av det samme bildet finner vi også igjen i Jesu lignelse om ugresset og hveten, og i forklaringen til denne lignelsen, i Matt 13. Se v.30 og 41-43. Her er det onde som er blandet inn i Guds rike, men som blir renset ut. I Joh 15 er bildet på mange måter det samme. Grenene som blir kuttet av har en gang vært på treet. Frafallet er en mulighet som vi møter allerede i Jesu egen virksomhet, Joh 6,60-71. Og ett av de markerte trekkene ved Jesu gjerning i Johannesevangeliet er at menneskers møte med Jesus stiller dem på valg. Flere steder blir mennesker som møter Jesus stående som representanter for ulike måter å ta imot Jesus på. F.eks. disiplene som tror og ser Jesu herlighet, 2,11, Nikodemus som søkende oppsøker Jesus, 3,2ff og "jødene" som blir stående som representanter for de som ikke tar imot, 5,31-47; 6,66; 8,31-59; 9,40-41; 10,39; 11,53. [Toppen av siden] [Til teksten]
mine ord blir i dereVi merker oss her at å bli i Kristus og å la Kristi ord bli i oss uttrykkes parallelt. Dette er et helt vesentlig poeng både i Johannesevangeliet og for øvrig i hele NT. Det er meningsløst å tale om kristenliv og Kristustro løsrevet fra Kristi ord og ordet om Kristus. En tro som vil tro på Jesus, men ikke synes det er så viktig med Guds ord er i en grunnleggende konflikt med Jesu egne ord. Han som er Ordet kommer nemlig til oss i ordet og han har lært oss at det å bli i enheten med ham også er å holde fast ved hans ord. [Toppen av siden] [Til teksten]
da be om hva dere vil og dere skal få det.Disse ordene er ikke en allmenn sanksjon om at enhver bønn skal oppfylles. V.7 og 8 henger nøye sammen, og når vi får med denne sammenhengen blir ordene "be om hva dere vil og dere skal få det" stående i en spesiell innramming som er viktig for forståelsen av dette uttrykket. (Grunnene til å sette v.7 og 8 i nøye sammenheng er flere. Den ene grunnen har sammenheng med den måten avsnittet 15,7-17 er bygd opp på. Se mer om dette under [Tekstens oppbygning]. Tekstens oppbygning gir nemlig grunn for å anta at v.7-8 og v.16 står i en viss parallellitet til hverandre. Vi ser da at de to delene (7-8 og 16) har elementene "bære frukt" og bønnen som skal oppfylles, som fellestrekk. Den andre grunnen til å se v.7 og 8 i nøye sammenheng er likheten med 8,31 "Hvis dere blir i mitt ord, er dere virkelig mine disipler." De to delene i 8,31 er de samme som første og siste element i v.7-8.) Når vi ser v.7 og 8 (og v.16) i sammenheng på denne måten, ser vi at alt de ber om, de som er i Kristus og i hans ord, og som har som mål at de skal bære frukt så Faderen forherliges, det skal de få, sml. 14,13. Bønnen og bønnesvaret settes altså inn i rammen av vekst i kristenlivet for Jesu disipler. Dette er derfor en bønn som blir som en aktiv del av Guds frelsesplan. I starten av dette avsnittet var det Faderen (vingårdsmannen) som stelte med vintreet så det skulle bære mer frukt. Videre leser vi i Joh 12,28; 13,31-32; 14,13 at Faderen forherliges gjennom Sønnens gjerning. Nå skal Sønnen fullføre sin gjerning og Faderen skal forherliges gjennom disiplenes fortsatte gjerning. Å bli i Kristus, som hans disipler, beskrives så videre i v.9-11 med å bli i Jesu kjærlighet og i v.12-17 å elske hverandre. [Toppen av siden] [Til teksten]
når dere bærer mye frukt, blir min Far forherligetFaderens forherligelse er et tilbakevendende og viktig tema i Johannesevangeliet. Faderen forherliges gjennom Sønnens gjerning. Når vi undersøker nærmere de uttrykkene som taler om Faderens forherligelse (og Sønnens), ser vi at de står i sammenhenger som peker direkte mot Jesu død. (Derfor er også dette uttrykket typisk for evangeliets andre hoveddel.) Når Guds frelsegjerning iverksettes, forherliges Faderen. Typisk for denne sammenhengen er Joh 17,1 og 4: "Da Jesus hadde sagt dette, løftet han blikket mot himmelen og sa: Far, timen er kommet. La din Sønn bli forherliget, så Sønnen kan forherlige deg." "Jeg har forherliget deg på jorden da jeg fullførte den gjerning du gav meg å gjøre." Se videre 12,23 og 28, som omrammer Jesu ord om sin død i overgangen til andre hoveddel. I 13,31-32 følger ordene (som ved første øyekast kan virke litt malplassert) om at Sønnen og Faderen ble forherliget da foræderen Judas Iskariot gikk ut i natten. Men hvis vi tenker litt nøyere etter ser vi den selvfølgelige sammenhengen: Judas gikk ut i mørket for å gjennomføre sviket som ledet Jesus til korset - den vei Jesus måtte gå for å ta del i herligheten og forherlige Faderen. "Når dere bærer mye frukt, blir min Far forherliget, og da er dere mine disipler." sier Jesus i dette verset. Når Jesu disipler bærer frukt viderføres Jesu gjerning i verden, og da forherliges Faderen. Dette er den samme sammenhengen vi finner i 14,13: "Det dere ber om i mitt navn, vil jeg gjøre, så Faderen skal bli forherliget gjennom Sønnen." Bønnen i Jesu navn er bønnen som er i enhet med Jesu kjærlige frelsesvilje, og som er bønn om at Jesu frelsesgjerning kan føres videre i verden ved hans disipler. Hvis vi sammenligner dette med Jesu ord i 10,37-38, får vi frem den store sammenhengen i det vi har sagt om enheten med Kristus, om å bære frukt og om Faderens forherligelse. Jesu gjerninger vitner om enheten mellom Sønnen og Faderen. Når Jesu disipler bærer frukt og ber i Sønnens navn, er det et vitnesbyrd om enheten med Kristus. [Toppen av siden] [Til teksten]
Likesom Faderen har elsket meg, har jeg elsket dere. Bli i min kjærlighet!Versene 9-17 har kjærligheten som tema. Det nye testamentet presenterer kjærligheten på en unik og enestående måte. Det finnes knapt litteratur i verdenshistorien som lodder kjærligheten med slik dybde som NT. Paulus sitt avsnitt i 1 Kor 13, som også kalles "kjærlighetens høysang", eier berømmelse langt utenfor kristne sammenhenger. 1 Joh domineres av kjærligheten som tema, se 1 Joh 4,7-21. I Johannesevangeliet er også kjærligheten det store fortegnet, jfr 3,16. Ja, hele evangeliet handler på en måte om den aller største kjærlighet, "Ingen har større kjærlighet enn den som gir sitt liv for sine venner", 15,13. Avsnittet her i Joh 15,9-17 følger som en videre forklaring av det som er sagt i v.1-8. Vi kan kanskje si at ordene om vintreet og grenene er rammen, og innenfor denne rammen males nå selve bildet for oss i de følgende versene. Der males bildet av kjærligheten. Å bli i Kristus er å bli i kjærligheten - både kjærligheten fra ham og kjærligheten til nesten. På samme måte som v.1 innleder det første avsnittet med å peke på Faderen ("min Far er vingårdsmannen"), starter det andre avsnittet med å peke på Faderen, "Likesom Faderen har elsket meg...". Dette er selvfølgelig ikke tilfeldig. Disse versene gir uttrykk for en linje og en sammenheng som vi møter flere steder i dette skriftet. Faderen elsker Jesus - Jesus elsker disiplene - disiplene skal elske hverandre. Når Jesus beskriver sitt forhold til disiplene, modelleres det så å si ut fra hans forhold til Faderen. Så stor er Guds kjærlighet at han sendte sin egen sønn til soning for verdens synd, og så stor er Sønnens kjærlighet og lydighet at han ga sitt liv i døden. Så har Jesus holdt kjærlighetens modell og forbilde opp for oss både i ord og handling, og han har gitt oss dette bud: "Dere skal elske hverandre som jeg har elsket dere." [Toppen av siden] [Til teksten]
Hvis dere holder mine bud, blir dere i min kjærlighetI dette uttrykket møter vi en svært karakteristisk sammenheng for Johannesevangeliet, nemlig sammenhengen mellom kjærligheten og budet/lydigheten. En sammenheng det kan være verd å dvele litt ekstra ved i en tid da kjærligheten ikke så sjelden settes opp mot budet. Det er karakteristisk for vår tid at kjærlighetsbudet ofte (mis)brukes til å sette lydighet mot andre av Guds bud ut av kraft. Denne sammenhengen mellom budet(/Jesu ord) og kjærligheten finner vi igjen blant annet i 13,34; 14,15.21.23-24.31; 1 Joh 2,5; 5,3; Rom 13,8-10. C.K. Barret, som har skrevet en av de mer betydningsfulle johanneskommentarer de siste 40 år, sier det slik: "..kjærligheten og lydigheten står i et gjensidig avhengighetsforhold til hverandre. Kjærligheten vokser ut av lydigheten, og lydigheten ut av kjærligheten." Også for denne sammenhengen er det Jesus selv som er modellen, jfr. andre halvdel av dette verset: "...likesom jeg har holdt min Fars bud og blir i hans kjærlighet". Jesu kjærlighet ble fullbrakt i hans offerdød i lydighet mot Faderens vilje. Fra Getsemane har vi et av de sterkeste bilder på Jesu lydighet, Luk 22,42. se også Hebr 5,7-10. Faderens kjærlighet og Sønnens kjærlighet bæres frem og fullbyrdes i Sønnens lydighet mot Faderens vilje. Å bli i Faderens kjærlighet var for Jesus å bli i Faderens vilje. Derfor er også det å holde Jesu bud et annet uttrykk for å bli i hans kjærlighet og bære frukt. Et hvert forsøk på å løsrive kjærligheten fra Guds vilje og Jesu ord, blir derfor et radikalt brudd med Jesu egne ord og en neglisjering av den dype sammenhengen mellom Sønnens lydighet og hans kjærlighet til Faderen. [Toppen av siden] [Til teksten]
for at dere kan eie min glede, og deres glede kan være fullkommenJesu glede springer ut av enheten med Faderen og av gleden over å oppfylle Faderens vilje. Sml. 4,34; 14,31. Ved å bli i hans kjærlighet i enheten med ham, kan disiplene også få del i hans glede, som er en fullkommen glede. Jesu glede var knyttet til hans sendelse til verden og fullføringen av Faderens gjerning i verden. Nå skal han gå til Faderen, og hans disipler skal sendes til verden for å føre Faderens gjerning på jorden videre. Jesu løfte er at de skal eie hans glede når de lever i hans kjærlighet, Joh 17,13; 1 Joh 1,4. [Toppen av siden] [Til teksten]
Dette er mitt bud: Dere skal elske hverandre som jeg har elsket dere.Ordene her er nesten helt like med 13,34, hvor Jesus sier: "Et nytt bud gir jeg dere:.." Kanskje kunne man stusse over hvor sentral plass et ord som "bud" (gresk entole) har her i et avsnitt hvor kjærligheten står i fokus. Fra Paulusbrevene kjenner vi "budet" som uttrykk for Moseloven. Ofte har vi lett for å tenke på budene som noe som har en "tvang" over seg, mens kjærlighet er noe fritt, og på den måten blir de en slags motsetninger. Men samtidig vet vi at både hos Paulus, og i de tre andre evangeliene, er budene og kjærligheten ikke motsetninger. Se for eksempel Rom 13,9-10 og Matt 22,36-40. Jesus avskaffer ikke loven og budet, han nytolker dem i lys av den nye virkelighet som inntrer med hans komme, og stiller dem inn under kjærligheten. Å leve etter Jesu ord, og å leve i kjærligheten, er to sider av samme sak. Dette budet, som Jesus gir sine disipler, kalles for et nytt bud. Budet er ikke nytt i den forstand at det skulle være helt ukjent. Fra 3 Mos 18,19 kjenner vi budet om å elske sin neste som seg selv. Det nye ligger i dette at Jesu disipler skal elske hverandre som han har elsket dem. Modellen for denne kjærligheten er forholdet mellom Faderen og Sønnen og forholdet mellom Jesus og hans disipler. Sammenlign med v.10. Forholdet mellom Jesus og disiplene korresponderer med forholdet mellom Jesus og Faderen. Se 10,17-18; 12,49-50; 14,31, Faderens kjærlighet til Jesus og Jesu kjærlighet til Faderen åpenbares i det at Jesus gjør Faderens vilje. (Ordet som oversette med "oppdrag", 10,18, og "befaling", 12,49-50, er det samme som i vår tekst oversettes "bud", nemlig det greske entole) Med denne bakgrunnen blir det et veldig perspektiv over dette budet om å elske hverandre som han har elsket oss. Kjærligheten mellom Jesu disipler reflekterer Jesu kjærlighet til dem. Ja mer enn det, den reflekterer kjærligheten mellom Faderen og Sønnen. Sml. Joh 17,22-23. De greske ordene for "å elske"/"kjærlighet" (agapan/agape) brukes hhv. 37 og 7 ganger i Joh. Derav 25 og 6 ganger i kap. 13-17. Elske/kjærlighet er hovedbegreper i Johannes-skriftene. Johannes uttrykker kanskje klarere enn noen at kjærligheten hører Guds vesen til; Gud er kjærlighet. Hele Jesu gjerning er uttrykk for Guds kjærlighet, Joh 3,16. "Vi har lært å kjenne den kjærlighet Gud har til oss, og vi har trodd på den. Gud er kjærlighet, og den som blir i kjærligheten, blir i Gud, og Gud i ham." 1 Joh 4,16. Jesu død på korset er det dypeste uttrykk for Guds kjærlighet, noe som også følger av Jesu ord i v.13. [Toppen av siden] [Til teksten]
Dere er mine vennerJesus stiller opp en kontrast mellom venner (gresk filos) og tjenere (gresk doulos). (Til forskjell fra 2,1-11 og 12,26 hvor tjenerne kalles diakonos). Dette kan virke litt forvirrende, for andre steder hører vi at for eksempel profetene i GT kalles Herrens tjenere, Jesu disipler kalles tjenere, Luk 17,10, Jesus er Mester og Herre i forhold til disiplene, Joh 13,13.16, og Paulus kaller seg selv for Jesu Kristi tjener, Rom 1,1. Kontrasten her i vårt vers minner om kontrasten i Gal 4,7: "Derfor er du ikke lenger slave, men sønn. Og er du sønn, er du også arving, innsatt av Gud." Vi ser altså at vi finner en dobbelthet i NT: Fra en side sett forblir den kristne en tjener, men fra en annen side sett er den kristne mer enn en tjener. Jesu disipler er mer enn tjenere, for Jesus har åpenbart Guds frelse for dem. Kjennskapen til Faderen og Sønnen er det som skiller dem fra tjenerne (her vel i betydning slavene), som gjør sin tjeneste bare ut fra befalinger. Jesu venner derimot er lukket inn i Guds frelsesplan og i Sønnens kjærlighet. (Sml. Joh 17,3) Derfor bør vi heller ikke forstå v.14 slik at graden av overholdelse av Jesu befalinger (den tilsvarende verbformen til entole, "bud") gjør en til Jesu venn. Dette er ikke en slags test på om man elsker Jesus nok. Lydigheten mot Jesu bud er snarere et resultat av å leve i hans kjærlighet. [Toppen av siden] [Til teksten]
jeg har utvalgt dereDet understrekes at Det er Jesus som har utvalgt disiplene og ikke omvendt. (Den språklige formen i grunnteksten har "jeg" plassert i en posisjon som legger vekt på dette pronomenet). Jesu disipler er ikke blitt hans disipler fordi de har valgt å ha ham som leder. Nei, han har kalt dem ut av verdens mørke og inn i sitt underfulle lys, og satt dem til å bære frukt som varer. Det er interessant å sammenligne dette verset med 1 Pet 2,9-10. Og når Jesu disipler elsker hverandre, er det fordi han har elsket dem først, 1 Joh 4,19. [Toppen av siden] [Til teksten]
Utfordringer i teksten1. Hvordan kan Jesu utfordring aktualiseres i din hverdag? Tenk konkret!
2.
3.
[Toppen av siden] [Til teksten]
Temaer med tilknytning til teksten
[Toppen av siden] [Til teksten]
|
Se
egen tema side om [ © Norsk Kristelig Studieråd // www.nkrs.no |