JOHANNES-
EVANGELIET

Det vi kaller "Innledningsstoff" til evangeliene omfatter blant annet spørsmålene om:

• Forfatter
• Tid og sted
• Oppbygning
• Tilblivelsesprosessen
• Forholdet til de tre første evangeliene

Forfatter

Slik vi møter de fire evangeliene i vår Bibel, er de utstyrt med hver sin overskrift: Evangeliet etter... Matteus/Markus/Lukas/Johannes. Ved første øyekast kunne en derfor tro at en drøfting av spørsmålet om hvem som er forfatter skulle være unødvendig. Men da har vi gått litt for fort fram. For det første er overskriftene ikke opprinnelige. For det andre må vi stille spørsmålet om hvem overskriften henviser til. Evangeliet etter Johannes - er det etter apostelen Johannes eller en annen Johannes det siktes til, f.eks. Johannes Markus, Apg 12,12? Lukas sitt navn er knyttet til det tredje evangeliet, men hvem er denne Lukas?

Et annet forhold som kan gi oss noe hodebry, er at antikken ikke opererer med moderne copyright-rettigheter. Forfatteren er ikke nødvendigvis den som selv har skrevet teksten, sml. 1 Kor 16,21; 2 Tess 3,17. I tillegg vet vi at navn kan knyttes til et skrift for å angi opphavet til skriftets innhold selv om det i egentlig forstand er forfattet av noen andre.

Når vi stiller spørsmålene om forfatterne til evangeliene, har vi to typer informasjon som først og fremst hjelper oss til å finne svaret. (a) De opplysninger teksten selv evt. gir om forfatteren, også kalt de interne vitnesbyrd. Se f.eks. Luk 1,1-4, kfr. Apg 1,1 og Joh 19,35. (b) De opplysninger vi finner i oldkirkelige kilder, også kalt de eksterne vitnesbyrd.

(a) Johannesevangeliet gir en del opplysninger om sitt opphav, men uten at teksten nevner forfatterens navn. Teksten sier at dette skriftets vitnesbyrd går tilbake til et øyenvitne, Joh 19,35. Også 1 Johannes' brev legger vekt på at det er skrevet at et øyenvitne, 1 Joh 1,1-3. Og dette brevet har i stil, innhold og overskrift, så mye til felles med Johannesevangeliet, at det er lite sannsynlig at det er skrevet av en annen forfatter.

Videre sies det i Joh 21,24 at den som har skrevet det er "den disippel Jesus hadde kjær". Jeg mener det er liten grunn til å anta at "den disippel Jesus hadde kjær" skulle være noen annen enn Johannes, sønn av Sebedeus og Jesu apostel. Det betyr videre at dette evangeliet er skrevet av en av Jesu aller nærmeste disipler, en med førstehånds kjennskap til Jesushistorien. Og vi legger til: En med den dypeste innsikt i Jesushistoriens betydning.

Se egen temaside om ["den disippel Jesus hadde kjær"] [Apostelen Johannes - vitnesbyrd fra NT og oldkirken]

(b) Den oldkirkelige tradisjon peker også i retning av at apostelen Johannes er dette evangeliets forfatter. Ved slutten av 100-tallet synes det som om dette er en etablert tradisjon.
Kirkefaderen Ireneus skriver at etter at de andre evangelistene hadde utgitt sine evangelier, "utgav Johannes, Herrens disippel, han som hadde ligget ved Herrens bryst (sml. Joh 13,23-25; 21,20), sitt evangelium i Efesus i Asia". Fra omtrent samme tid, 180-200, har vi en fortegnelse over skriftene i NT, Kanon Muratori, som også regner Johannes som forfatter til skriftet. Andre tidlige vitnesbyrd har vi fra Klemens av Alexandria som skriver at "sist av alle, etter at de ytre fakta var gjort kjent i evangeliene, og etter sterke oppfordringer fra sine venner, komponerte Johannes, inspirert av Ånden, et åndelig evangelium."

Opp igjennom teologihistorien har det blitt reist mange innvendinger mot at apostelen Johannes er forfatteren. Særlig fra 1820 og opp til 2. verdenskrig var det mange kritiske røster. Forskjellige argumenter ble brukt for å avvise at apostelen var forfatter. Vi nevner:
(1) Det finnes en tradisjon som sier at Johannes døde som en ung mann. Han skulle da ha lidd martyrdøden sammen med sin bror Jakob i 40-årene, Apg 12,2. Om dette skulle være riktig kunne Johannes vanskelig være forfatteren. For det er meget stor enighet om at dette evangeliet er blitt til etter de tre andre, dvs. sannsynligvis i 90-årene. Tradisjonen om Johannes' tidlige død er imidlertid meget usikker.
(2) Man har tidligere ment at geografiske og historiske opplysninger i Johannesevangeliet var svært unøyaktige og dermed at det ikke kunne være skrevet av et øyenvitne. Imidlertid har arkeologiske utgravninger i vårt århundre påvist at mange slike opplysninger hos Johannes er svært pålitelige.
(3) Argumenter har også blitt reist mot at Johannes skulle være i stand til å skrive et slikt evangelium. Det pekes på at (i) Johannes var en ulærd mann, (ii) at en apostel ikke kunne skrevet et evangelium som er så forskjellig fra de andre, (iii) at jødiske ord og begreper er byttet med mer allmennforståelige begreper (for eksempel "evig liv" i stedet for "Guds rike" m. fl.). Denne type argumenter synes imidlertid å være lite holdbare. (i) For det første er argumentet om at disiplene var "enkle fiskere" nesten litt tøvete. Vi har ingen opplysninger som tilsier at de skulle ha begrenset intellektuell kapasitet. (ii) For det andre har vi ikke noe evangelium som er skrevet direkte av noen annen apostel til sammenligning. (iii) For det tredje er variasjonen i begrepsbruken mellom de tre første evangeliene og Johannes på ingen måte noe argument som kan underkjenne Johannes som forfatter.

Oppsummerende til forfatterspørsmålet kan vi derfor si at det ikke er levert tilstrekkelig argumentasjon til å avvise den oldkirkelige tradisjon om at Johannes, sønn av Sebedeus og Jesu apostel, er forfatter til det fjerde evangelium. Snarere tvert imot vil vi vel si om vi også tar i betraktning de mange opplysninger i evangeliet som synes å forutsette en forfatter med svært godt kjennskap til Jesushistoriens detaljer.

[Toppen av siden]

Tid og sted

Når vi spør etter tidspunktet for tilblivelsen til et nytestamentlig skrift, spør vi etter tidpunktet for det ferdige skriftet. Vi sier det på denne måten fordi vi tror at det ligger en forholdsvis lang prosess bak mange av de nytestamentlige skriftene, særlig evangeliene. Denne prosessen er veien fra den muntlige overleveringen av Jesusord og fortelinger i den første tiden, og frem til det "produktet" som er evangeliene, slik de foreligger for oss i dag, med hver sine særpreg. Spørsmålet som opptar oss her er derfor følgende: Når forelå Johannesevangeliet som ferdig skrift?

La oss med en gang også legge til at vi pr. i dag ikke har opplysninger som tilsier at vi kan fastslå helt nøyaktig når evangeliene har foreligget ferdige. Men vi har tilgang til en del opplysninger som gjør at vi kan avgrense en tidsperiode og si at det er stor sannsynlighet for at evangeliene er blitt ferdige innenfor denne perioden. Bibelforskningen opererer derfor med uttrykkene: "Tidligste sannsynlig tidspunkt" og "seneste sannsynlige tidspunkt" for et skrift og plasserer sluttidspunktet mellom disse.

Innenfor bibelforskningen er det ikke uvanlig å plassere Johannesevangeliet tidsmessig mellom ytterpunktene 75-110. Innenfor dette tidsrommet er imidlertid perioden 85-100 den tid som de fleste regner som mest sannsynlig tidsrom. Grunnene til dette er flere.

(a) Den oldkirkelige tradisjon er forholdsvis entydig i vitnesbyrdet om at Johannesevangeliet er det seneste av evangeliene. Joh dateres derfor etter de tre første evangeliene. Disse plasseres oftest i perioden 60-85.
(b) Ved å sammenligne de fire evangeliene mener man at den graden av teologisk utvikling de viser avslører noe om tilblivelsestiden. Jo mer teologisk utviklet jo senere tilblivelse er tankegangen. Johannesevangeliet, med sin forskjellighet fra de tre andre, regnes også ut fra dette kriterium å være senere enn de andre. Dette argumentet er imidlertid omdiskutert.
(c) Kirkefaderen Ireneus sier at apostelen Johannes levde i Efesus helt til keiser Trajans regjeringstid, 98-117. En tid opp mot år 100 for evangeliets endelige skriftlige form og utgivelse vil derfor være mulig.
(d) I 1935 ble det gjort et papyrusfunn (p52) i Egypt som inneholdt et fragment med Joh 18,31-33 og 18,37-38. Dette fragmentet dateres så tidlig som ca. år 125 (!). Også andre papyrusfunn fra Egypt i perioden 140-200 inneholder tekst fra Johannesevangeliet. Siden Efesus vanligvis regnes som stedet for tilblivelse, må det ha tatt noe tid før Joh var i omløp blant menighetene i Egypt. Disse funnene tilbakeviser endelig teorier fra tidlig i vårt århundre om at Joh skulle blitt til langt ut på 100-tallet (og da med en annen forfatter enn apostelen Johannes).
(e) Det finnes ikke så mange sitater fra Johannesevangeliet blant oldkirkelige forfatter på begynnelsen av 100-tallet. Mange forskere har derfor ment at dette viser at Joh må ha blitt til ut på 100-tallet. Ved nærmere undersøkelser av tekster fra starten av 100-tallet, mener imidlertid andre forskere å kunne påvise at forfatterne til disse tekstene har brukt og kjent til Joh selv om de ikke bruker direkte sitater. Dette argumentet er også omdiskutert.

På bakgrunn av disse opplysningene synes det å være god grunn til å anta at den "tradisjonelle" løsningen, som anslår ca. år 85-100 som tidspunkt for det ferdige evangeliet, er ganske riktig.

------------------

Johannesevangeliets tilblivelsessted regnes vanligvis for å være Efesus, i overensstemmelse med de fleste oldkirkelige vitnesbyrd. Alexandria og Antiokia har også talsmenn blant bibelforskerne som tilblivelsessted, men argumentene for disse stedene er ikke sterke sammenlignet med Efesus. Dette stemmer også godt med at et av de andre johannesskriftene, Johannes åpenbaring, knyttes til Lilleasia.

[Toppen av siden]

Oppbygning

Johannesevangeliet kan deles inn i to hoveddeler med en prolog i forkant og en epilog i etterkant. Mellom kapittel 12 og 13 er det et markant skille. Kapittel 12 avslutter med et oppsummerende avsnitt, 12,37-50. Fra kapittel 13 skifter fortellingen karakter. Flere steder i første hoveddel møter vi uttrykket "min time er ennå ikke kommet", 2,4; 7,30; 8,20. Når vi kommer til 13,1 heter det imidlertid: "Jesus visste at hans time var kommet da han skulle gå bort fra denne verden til Faderen." (Sml. også med 12,23 som står i overgangen mellom de to hoveddelene.) Jesu selvåpenbaring for folket er nå slutt. Konflikten med de jødiske autoriteter har nådd klimaks, og de har bestemt seg for å ta livet av Jesus, 11,53. Jesus har nådd målet for sin jordiske gjerning - den siste påskeuken i Jerusalem. Han samler sine disipler rundt seg, lærer dem og tar avskjed med dem før han skal gå til Faderen i død og oppstandelse.

Gjennom de 12 første kapitlene har vi møtt den typiske johanneiske måten å fortelle på. Jesu tegn som følges av lange taleavsnitt. I de siste kapitlene er dette på en måte speilvendt. Jesu lange tale til sine disipler og hans ypperteprestlige bønn (kap. 17) kommer denne gangen forut for det endelige tegnet som fremfor noe åpenbarer hvem han er, og som er den egentlige nøkkelen til å forstå alle de andre tegnene - hans død på korset og oppstandelse fra graven.

Hovedinndelingen kan settes opp slik:

Mer om [Johannesevangeliets oppbygning - Inndeling] Her er satt opp noen alternative måter å dele inn evangeliet på.

[Toppen av siden]

Tilblivelsesprosessen

Jesu død og oppstandelse kan tidfestes til omkring år 30. Johannesevangeliet i sin endelig form tidfestes gjerne til omkring år 90. Det vil si en periode på ca. 60 år fra de hendelsene som beskrives frem til det ferdige evangelium. Vi vet at Jesus-overleveringen levde muntlig de første ti-årene. Mange av øyenvitnene var ennå i live, og apostlene og urmenigheten var på en måte "kontrollinstans" for overleveringen. Det som ble overlevert videre var det man hadde mottatt, og som hadde øyenvitnenes autoritet, se Luk 1,1-4 og 1 Kor 15,3-5. I hele perioden frem til de skriftlige evangeliene, ble Jesushistorien forkynt og levde i menighetene. Denne prosessen har selvfølgelig også bidratt til å forme den muntlige tradisjon som ligger til grunn for evangeliene og dermed også til selve evangelieskriftene.

Trolig har Johannes arbeidet med både muntlig og skriftlig materiale gjennom mange av disse årene fra Jesu død til evangeliets ferdige form omkring år 90. I johannesteksten støter vi på forhold som antyder at teksten ikke nødvendigvis er blitt til som én fortløpende prosess. Sammenlign f.eks. 14,31 med 18,1 og 20,30f med 21,24f og 12,36 med 12,44. Her finner vi det som gjerne kalles "brudd i fortellingen". Andre steder finner vi det som kalles dubletter. Omtrent identiske avsnitt men med noe ulikt perspektiv, sammenlign 5,19-25 med 5,26-30. Denne type "brudd" og gjentakelser i fremstillingen forklares gjerne med at teksten har blitt bearbeidet flere ganger. Når nytt stoff er blitt lagt til, er ikke den fortellingsmessige sammenhengen nødvendigvis blitt justert. Det er ikke fortellingstekniske, men teologiske anliggender som har vært styrende. Vi tror dermed at Joh har blitt i prosess med flere trinn og sannsynligvis en forholdsvis lang tilblivelsestid.

Teoriene om hvordan denne prosessen kan ha artet seg er både mange, og ofte kompliserte, og det er lite hensiktsmessig å komme inn på dem her. Men det kan være greit å ha med seg noen antydninger om disse problemstillibgene når man støter på steder i teksten som avslører noe av prosessen. Og det er en ganske spennede utfordring å forsøke å få noen glimt av prosessen. Samtidig bør vi understreke at vi forblir på teoriplanet når vi arbeider med disse spørsmålene. En del teologer har opp i gjennom årene foreslått å endre på rekkefølgen i teksten for å få den til å passe med sin teori, under henvisning til at en annen rekkefølge ville gi bedre mening enn den som foreligger i vår Bibel. Dette vil vi avvise. Det er teksten, slik den foreligger for oss, som skal være det materiale vi arbeider med. Det er liten grunn til påstå at teksten, slik den står, ikke gir god nok sammenheng. Snarere tvert i mot! Forsøkene på endre rekkefølgen i teksten skaper flere problemer enn de løser.

Det vi gjør når vi stiller disse spørsmålene, er at vi forsøker "å få et lite gløtt inn i apostelens arbeidværelse". Denne type tekstarbeid er både spennende og kan åpne opp for ny erkjennelse og nye perspektiver i tekstene, men den må altså brukes med forbehold og sunt skjønn.

Se mer om dette i Del 1 [Joh 1,1-18, Tekstens oppbygning]

[Toppen av siden]

Forholdet til de tre første evangeliene

De tre første evangeliene kalles for de synoptiske evangelier (av gresk syn-oppsis - samsyn) på grunn av deres likhet i måten å fremstille Jesus-historien på. Johannesevangeliet forteller den samme historien, men på en helt annen måte. Og på tross av at det er den samme historien, og at det så absolutt er likhetstrekk og berøringspunkter mellom Joh og de tre andre, er det først og fremst forskjellen som trer tydeligst frem for oss.

I lange perioder av teologihistorien har man ment at Johannes kjente til i alle fall Markus eller Lukas, og at han skrev sitt evangelium for å korrigere og supplere dem. Men dette synspunktet har tapt terreng de siste femti årene. Og det er nok mer riktig å anta det noe mer moderne synspunkt at Johannes skrev uavhengig av de andre evangeliene. Det behøver ikke bety at han ikke kjente til noen av de andre evangeliene eller den muntlige tradisjon som lå bak dem. Poenget er at det ikke er disse som har styrt Johannes sitt arbeid med hans evangelium. I en av de mest betydningsfulle Johanneskomentarene de siste 30 år sies det slik: "Vi må ikke glemme at i det fjerde evangelium har en mann med genial teologisk innsikt lagt ned noe av seg selv og sin teologi når han har skrevet dette evangeliet." (I noe forenklet oversettelse fra Raymond E. Browns store Johanneskommentar) Johannes har villet formidle på en noe annen måte. Det er som om oppstandelsens solstråler lyser inn i alle deler av skriftet. Dette evangeliet er ikke "bare" fortellingene om hva Jesus sa og gjorde. Mens de tre første evangeliene på en mer likefrem måte forteller historien, dveles det i Joh i større grad over hva det Jesus sa og gjorde betyr i lys av hans død og oppstandelse. Her er både historien og historiens betydning sammenflettet på en annen måte. Som et eksempel kan vi nevne nattverden. Johannes gjengir ikke nattverdinnstiftelsen, slik som de tre første evangeliene. Men ingen av de tre første evangeliene lodder dybden i nattverdens betydning på en slik måte som Johannes gjør det i 6,51-58.

Hele fortellingsrammen er annerledes hos Johannes. De synoptiske evangelier er bygd opp etter et grunnmønster som er likt Apg 10,37-43. Jesu liv er veien fra Galilea til Jerusalem, tilsynelatende i løpet av ett år. Hos Johannes fortelles det om flere påskereiser til Jerusalem, slik at fortellingsrammen strekker seg over tre år. Fortellingen om at Jesus renser tempelet kommer helt først hos Joh, 2,12ff, mens den hos synoptikerne er plassert i løpet av Jesu siste uke. Jesu taler og samtaler med mennesker er også gjengitt på en anne måte. Hos synoptikerne er det korte poengterte avsnitt og mange lignelser. Hos Johannes er det lange mediterende taleavsnitt, oftest fokusert omkring Jesu person. Hovedanliggender fra de tre første evangeliene, som Guds rike, helbredelse og kamp mot demoner, er byttet ut med temaer som liv, lys, sannhet og kjærlighet.

Likevel er fellestrekkene også påfallende. Johannes døperen trer frem i innledningen til Jesu gjerning. Konflikten med de jødiske autoriteter løper gjennom hele Jesushistorien og leder opp til hans korsfestelse og død. Jesu oppstandelse og hans oppdrag til sine disipler avslutter alle evangeliene. I enkelte avsnitt finner vi iøyenfallende likheter i detaljopplysninger. Og i Matt 11,27 finner vi et uttrykk som er "typisk johanneisk": "Ingen kjenner Sønnen uten Faderen; heller ikke kjenner noen Faderen uten Sønnen og den som Sønnen vil åpenbare det for."

[Toppen av siden]